[Divine]

1. Göran Tunström: Juloratoriet. Sjelden har det vel vært mer verdt å lese en bok på originalspråket, selv om det ikke var så enkelt. Gammelmodig svensk, svensk dialekt og idiosynkratisk svensk gjorde det til en litt tung, men vakker leseopplevelse.
2. Karl Ove Knausgård: Morgenstjernen. Oj, dette er en sånn bok hvor jeg bare vil lese og lese, for hva i all verden vil komme til å skje. Jeg har alltid likt Knausgård beskrivelser av hverdagens små traumer, og denne gangen handler det også om vanlige mennesker og deres liv, men sett i lys av at noe nytt og merkelig skjer med verden. Utrolig creepy.
3. Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah. Denne ga meg litt samme følelsen som "Brick Lane" – en nesten skamfølelse over ikke å ha reflektert over disse nasjonalitene før. Lærerik, interessant, underholdende og smart på samme tid. Utrolig fascinerende å lese om amerikanske svarte kontra afrikanske svarte i USA.
4. Ingvar Ambjørnsen: Yoko Ono er en sjarlatan. Elling blogger. En litt mildere og snilere Elling – de mest irriterende sidene er tonet ned. Men det er da også enklere å være omgjengelig i bloggform enn i virkeligheten. Han er sikkert like frustrerende å ha med å gjøre de gangene har forlater sokkelleiligheten.
5. Andrew Collins: Heaven Knows I'm Miserable Now. Britisk skribent mimrer tilbake til kunststudiene i London på 80-tallet. Morsomt og lettbeint - fikk meg til å bli ganske nostalgisk. Stor litteratur er det ikke akkurat, men gøy læll.
6. Helle Helle: Ned til hundene. Er det noe som heter naiv-foruroligende? I så fall er det den beskrivelsen man kan gi denne boken. Stille og rolige folk som lever et stille og rolig liv, og det er ingenting som skulle tilsi at det er noe "skummelt" på gang her. Men likevel hadde jeg den følelsen gjennom hele boka. Ekstremt fiffig gjort av forfatteren.
7. Vigdis Hjorth: Gjennom skogen. Jeg har hørt boktittelen nevnt i alle de år, men ikke visst noe mer om boken. Jeg var en stund redd den skulle bli for svulstig, men jeg syntes den landet på riktig side. Den er vel mest kjent for å handle om seksualitet, men jeg syntes det handlet mer om det å nærme seg voksenlivet på alle måter med alt det det innebærer. Fin og sår.
8. Umberto Eco: Rosens navn. Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på litt "alternativ" påskekrim, men angret meg raskt. Jeg prøvde å lese denne da jeg var sytten, men ga opp. Jeg leste den igjen da jeg var tjue, og mente da at jeg hadde forstått den. Nuvel, jeg er nå ikke så sikker. Ja, fiffig mordgåte og interessante teologiske problemstillinger, osv. men det ble for trått for meg. Jeg kom i mål, men det var en langdryg opplevelse. Og så var boken veldig dårlig språkvasket. Et og annet komma ville gjort leseopplevelsen mye bedre, tror jeg. :ikke-intellektuell:
9. Jane Gardam: Old Filth. Om livet til en hauggammal advokat, fra han var en såkalt "raj orphan" og helt fram til hans død. Veldig britisk med skarp humor, men samtidig empatisk og rørende. Denne boken fungerte som rene anti-depressivaen for meg.
10. David Nicholls: One Day. Denne regnes sikkert som chick-lit, og noen ganger syntes jeg det ble en del klisjeer og stereotype romanfigurer. Men likevel slukte jeg den. Jeg likte konseptet at det var datobasert og ikke hendeslsbasert. Jeg ser disse folka så klart for meg at jeg skal aldri se filmen. Jeg så rollelista for filmen og alle hadde bare helt feil utseende.
11. Olaug Nilssen: Yt etter evne, få etter behov. Fryktelig ubhagelig bok. Jeg hadde stor empati med folka, samtidig som jeg mislikte dem sterkt. Som mor til et barn med autisme ble dette veldig nært. At vi kunne hatt det så mye verre. Vi kunne hatt det som dem.
12. Linda Boström Knausgård: Oktoberbarn. Jeg hadde sett for meg en hevnroman mot Knausgård, men det var det virkelig ikke. Derimot en utrolig personlig og opprivende beskrivelse av hvordan det er å ha et sykt sinn, og jobben med å beholde menneskeverdet oppi det hele. Veldig sterkt.
13. Stephen Fry: Making History. Denne ble jeg anbefalt her inne for mange år siden. Og jeg skjønner hvorfor. Morsom, lettlest, uhyre intelligent og veldig tankevekkende på samme tid. Alle snakker jo om å reise i tid og unngå at Hitler blir født. Men hva om man klarte det? Hva ville det føre til? Denne boken har fått for lite oppmerksomhet, mener nå jeg.
14. Douglas Stuart: Shuggie Bain: Jeg ville ikke legge denne fra meg. Nyansert og gripende om fattigfolk i Glasgow i Thatcher-tiden. Mye elende, mye kjærlighet.
15. Vigdis Hjorth: Er mor død? (lydbok). Min første roman på lydbok, og forfatteren er den perfekte oppleser. Både sympatisk og usympatisk på samme tid om et tema som er litt tabu – om å bryte med sin egen mor og om ønsket om å kanskje få tatt opp kontakten igjen. Jeg fikk mye å tenke på etter å ha hørt denne.
16. Jón Kalman Stefánsson: Trilogien om gutten. Jeg er egentlig typen som misliker sterkt å lese om vær, vind og føreforhold. Det er rett og slett ulidelig kjedelig. Men denne trilogien er bare wow. Uansett hvor mye snø, tåke og kaldt hav som ble beskrevet, så gikk jeg aldri lei. Boken er virkelig meditativ, og tok meg nesten med over i en annen tilstand. Jeg er overbevist om at jeg fikk lavere hvilepuls av å lese den.