[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg er ikke tilhenger av "alle må smake på alt"-tankegangen, jeg. Jeg var selv et kresent barn som ikke lot meg presse til å smake, verken med trusler eller lokking. Dermed ble mat en evig kamp hjemme hos oss. Matglede var for meg et fremmedord til jeg var godt oppe i 20-årene. Du ønsker ikke at det skal bli slik for 11-åringen, Elin!

Samtidig er det jo viktig at du ikke lar 11-åringen ødelegge middagen for dere andre. Nå vil det jo avhenge av hvor ofte jenta er hos dere, men går det an å gjøre middagene mer sunne samtidig med at 11-åringen kan spise? Hjemmelaga pizza er ikke dårlig middag. Heller ikke gode kjøttpølser i grove pølsebrød, vel?

Hva med å ta jenta med på matlagingen? Kan det hjelpe? Eller hva med å lage deg en oversikt over hva hun liker, og så prøve å planlegge så sunne middager som mulig ut fra dette?

Eller bare rett og slett si at "Dette er det vi har til middag i dag.". Hvis hun ikke vil ha, så er det jo mulig å ta seg ei brødskive eller lignende. Eller hva tenker du rundt det? Er du redd datteren din skal "smittes" og bli like vanskelig og kresen i matveien, eller at hun skal oppleve dette som urettferdig?

Jeg vet ikke hvor lenge du har vært i et forhold til pappa'n til denne 11-åringen, men jeg tenker at mat-problematikk nesten bør være en kamp som pappa'n eventuelt tar - ikke du. Det er vanskelig nok å få et stemor-stedatter-forhold til å fungere om du ikke i tillegg skal være den som krangler om mat.

Jeg krangler ikke om maten. Vil bare være HELT tydelig på at det gjør jeg virkelig ikke. 5-åringen min er verdens enkleste å tilfredsstille i matveien for hun liker ALT som serveres henne selv om hun har sine favoritter hun også. Hun kommenterer heldigvis aldri matvalgene og styret som er i fht. 11-åringens kresenhet.
Pappa'n tar ikke mat-kampen. Han sliter nok litt med det at han synes synd på henne fordi hun ikke liker noe særlig mat, og han synes bare det er ok at hun spiser "noe som helst". Jeg har spurt om han eventuelt kan snakke med moren om det, men det tror jeg faktisk ikke han vil/tør/gidder, og jeg føler virkelig ikke det er min oppgave å ta den fighten der. Jeg er ikke moren hennes, og jeg ønsker ikke å være hun bitchen til pappa'n hennes som maser om å spise noe annet enn det hun liker.

Vi ville aldri fått henne til å spise grove pølsebrød.... og middagene som jeg velger en sjelden gang når hun er på besøk, som overhodet ikke er avanserte når hun er på besøk, ender da med at 11-åringen sitter og pirker i maten og sier at hun ikke er sulten.