1. Jon Fosse: Morgon og kveld. Fin, lyrisk liten roman om et menneskeliv, beskrevet veldig tett på en hovedperson som knapt noen gang har greid å sette ord på noe. Formen er nesten stream-of-consciousness, med veldig få punktum og et dialektnært nynorsk, og teksten flyter raskt som tankene gjennom hodet på hovedpersonen, der han går rundt i et ensomt lite hus og et ensomt lite liv og ser på hver lille ting som utgjør verdenen hans. Det er rørende beskrevet, uten store ord, med kjærlighet til en ensom og litt piggete gammel mann, og til den lille gutten og den unge mannen han en gang var. ( (…) og Johannes veit ikkje kva han skal seie eller la vere å seie (…))
2. Emily St. John Mandel: Station Eleven. Post-apokalyptisk roman der de aller fleste har dødd i en verdensomspennende pandemi (noe som gjorde at den fikk fornyet oppmerksomhet da covid-pandemien kom!), men som ikke er fullt så dyster og nedbrytende som slike historier pleier å være. (Jeevan's understandig of disaster preparedness was based entirely on action movies, but on the other hand, he'd seen a lot of action movies.) Ja, den handler om at samfunnet som vi kjenner det forsvinner, men det som er igjen, når ting har stabilisert seg, er ikke så forferdelig, selv om det også er brutalitet og farer her. Dessuten fokuserer historien på litt andre ting og hopper frem og tilbake i tid og rom; en av gjennomgangsfigurene er en skuespiller som alltid har slitt litt med å være en helstøpt og ekte person på privaten, men som samtidig makter å formidle noe dypt og ekte gjennom spillet sitt, og en lignende tråd av kunst og menneskelighet går gjennom romaen også. Når så mye av den moderne verden kan forsvinne på et par dager, hva sitter vi igjen med? Minner. Kunst. Shakespeare, særlig. Og fellesskap og vennskap.
3. Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde. Inderlig, men usentimental bok om en mann som ved første øyekast virker som en taus og enkel type, men som - som de fleste mennesker - er mangesidig og kompleks og består av mer enn han viser frem. Boka handler om et helt liv sett på én dag, og på mange måter om en hel verden sett fra en liten vestlandsfjord. (Hadde det hendt? Eller var det noko han hadde halde fast ved som del av forteljinga om deira liv? Jo, det hadde hendt, men med slike ting kan ein aldri vite hundre prosent sikkert.) Nils Vik er skyssbåtfører og møter alle slags mennesker i alle slags livssituasjoner, og han lever gjennom og tar del i en god del menneskelig drama selv også. Han er en mann som ikke bruker store ord, men som har hatt stor innvirkning på folk rundt seg, og som har gjort verden rundt seg litt bedre. Og det aller største som har hendt ham, og som han selv sitter igjen med når den siste dagen ebber ut, er kjærligheten til hans Marta.
4. Helen DeWitt: The English Understand Wool. Strålende, skarp, infam liten bok; en hel roman i noen få, korte kapitler. (I was conscious, above all, of extreme anxiety not to be guilty of mauvais ton.) Jeg var veldig glad over å ikke vite noe som helst om boka før jeg leste den, og vil derfor ikke si noe annet om den enn at den er varmt anbefalt!
5. Jòn Kalman Stefànsson: Himmelrike og helvete. Vakker, av og til brutal bok om et vakkert, ofte brutalt hav og landskap og om menneskene som er prisgitt å bo i det. Historien er satt blant islandske fiskere i en ikke nærmere angitt fortid, i en tilværelse der veien mellom liv og død er kort og oftest hard, der alle lever av havet og de fleste dør av havet, og der det å lære seg å svømme blir sett på som manglende tillit til Vårherre. Havet, døden og kjærligheten er de tre klassiske temaene som holder boka oppe, i vakker prosa som ligger nær det lyriske hjertet til den navnløse hovedpersonen Gutten. I hans beinharde liv er det noen få lyspunkter som holder ham oppe, tross alt: poesi, de få gangene han er heldig nok til å komme over en bok, og vennskapet med Bárdur, som deler hans kjærlighet til ord og filosofering og drømmer. Skildringen av mennesker som lever så tett på den ubarmhjertige naturen, og som kjemper seg gjennom årstid etter årstid, minnet meg om Hamsun og Markens grøde, også på grunn av det lyriske språket. (Hjertet er en hul muskel som pumper blodet gjennom kroppens årer, pulsårer, vener og hårkar som til sammen utgjør nesten fire hundre tusen kilometer i lengde, rekker til månen og enda litt lenger ut i det svarte verdensommet bakenfor, der må det da være ensomt.)
6. Iain Banks: Crow Road. Veldig underholdende og veldig skotsk roman om en kaotisk familie av originale mennesker i en liten skotsk by. Fortellingen hopper en god del frem og tilbake i tid, uten å signalisere hva som skjer, og det tok litt tid før jeg hang helt med, men den er aldri komplisert. Den er sentrert rundt Prentice, en ung, smart, selvkritisk mann med ung-mann-problemer, som forteller veldig ærlig om sin egen selvopptatthet og sine usympatiske sider. (I'd gone through a protracted Unbearable stage while I'd been at high school - it had lasted from my first day through to about fourth year.) Man må se på folkene rundt ham for å oppdage at han nok også må være både interessant og sjarmerende, gitt hvor godt de ser ut til å like ham. ('Stop being melodramatic, Prentice; it doesn't suit you. Sarcasm's more your forte.') Den andre sort-of-hovedpersonen er hans onkel Rory, som ingen har sett på omtrent femten år. Rorys forsvinning er ett av familietraumene, og og Prentices forsøk på å forstå ham er med på å drive historien. I tillegg er faren et tyngdesentrum i både storfamilien og i hele lokalsamfunnet, og det er ikke lett for Prentice å finne ut hva slags voksenforhold han skal ha til faren sin. ('I think he's angry that having given me the freedom to think for myself, I've not followed him all down the line.') Boka er velskrevet, ofte hylende morsom og tidvis tragisk. Og så er den et tydelig og skarpt tidsbilde av 1990/1991, samtidig som den føles veldig moderne i formidling og tilnærming; hvis jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg trodd den var skrevet nå, av noen som husket den perioden veldig godt.
7. Dorothy L. Sayers: Gaudy Night. Jeg ble minnet om denne på grunn av noe annet jeg leste, og av å se at Toffskij holdt på å lese den igjen. Jeg har lest den før, på hennes anbefaling, men det er mange år siden, og den er like morsom, spennende og rørende denne gangen. Det står «A Lord Peter Wimsey Mystery» på forsiden, men det er Harriet Vanes mysterier det handler om denne gangen; både mysteriet med den anonyme trakasseringen hun prøver å finne ut av på sitt gamle college på Oxford, og mysteriet med hva hun skal gjøre med sitt eget liv og med Peter, som ukuelig har fridd til henne med jevne mellomrom siden den første gangen de møttes. Harriet tror ikke det er mulig for henne å leve i et likeverdig forhold, i alle fall ikke med styrtrike Peter, som hun er i så bitter takknemlighetsgjeld til etter at han reddet hene fra å bli dømt for mord. Og Peter har åpenbart jobbet på sin egen side med å lære seg å ikke prøve å overkjøre eller beskytte henne. (The protective male? He was about as protective as a can-opener.) Etterforskningen blir vevd inn i Harriets personlige dilemmaer, og det er ingen enkle løsninger på hverken det ene eller det andre. Veldig underholdende er det, hele veien, og genuint rørende og romantisk også. Og et galleri av uforglemmelige personer, ikke minst.
8. Dorothy L. Sayers: Busman's Honeymoon. Jeg greide ikke å la være å fortsette med resten av historien om Harriet og Peter, når de nå endelig greide å finne ut av det. Som Sayers selv skriver før starten på romanen: “It has been said, by myself and others, that a love-interest is only an intrusion upon a detective story. But to the characters involved, the detective-interest might well seem an irritating intrusion upon their love-story.” De fleste klassiske litterære romanser slutter med et vellykket frieri, og kanskje med et glimt fra bryllupet - men det er ikke som om folks personligheter, demoner, behov eller ønsker slutter å eksistere bare fordi de gifter seg. Og med to personer som har såpass mye av alt dette, samtidig som de begge er så intelligente at de knyter seg selv i knuter for å prøve å komme problemene i forkjøpet, kan starten på et ekteskap være kompliserte greier selv uten at det dukker opp et mordmysterium så å si på selve bryllupsnatten. Ikke minst tar forfatteren det på alvor at det ikke er helt rett-frem å bringe inn en ny hustru i det tette forholdet mellom Lord Peter og hans fantastiske butler Bunter. Men primært er boka underholdende ('We've got to laugh or break our hearts in this damnable world') og romantisk, og med mer nok av sjarmerende tøyseprat, fullstappet av flere litterære sitater enn jeg noen gang kommer til å kjenne igjen (selv om jeg plukket opp flere denne gangen enn forrige). Og hvis man har lest hele serien om Lord Peter Wimsey, husker man kanskje at han her avslutter med samme replikk som han startet den aller første boka med; det er en snedig callback og minner oss om hvor mye vi har lært om ham underveis.