[trøtt]

Jeg skulle aldri bli av de som reiste på charterturer sa jeg en gang i tiden. Det har jeg måtte bite i meg. Jeg reiser på charter med barn av den enkle grunn at det er greit å finne rimelige alternativ, økonomien har ikke akkurat vært den beste.

Det er stor forskjell på barn og jeg kunne ikke skjønne at det var noe problem å reise med barn før jeg fikk nr 2. Jeg må si at en biltur på 120 mil med en 2 mnds gammel baby som skreik 23 timer i døgnet var ikke akkurat min beste opplevelse.

De to minste har ikke vært de greieste å ha med på fly, de har ikke ro i ræva i det hele tatt, spesielt ikke nr 2. Vi har nok vært de foreldrene andre ser på med hat i blikket på flyturer. Ja, hva gjør man da når 1 åringen setter i gang orkesteret?

Jeg er reisevant fra før jeg fikk barn så den forklaringen holder ikke mål, jeg har 3 årig reiselivsutdannelse og ser ikke på reiser som noe problem.

Reisene nå er mye på barnas premisser, av den enkle grunn at jeg har det mye bedre når de har det bra. Jeg kombinerer litt opplevelser for oss voksne, men mye opplevelser for barna. Det er viktig for meg at de liker å reise, det hadde de ikke gjort om det kun var storbyferier som var det store for foreldrene (noe det uansett ikke er).

Tidligere i år var jeg på min første ferie uten barn på 13 år, det var deilig. Det som var best med det var at jeg vet at ungene hadde hata ferien som pesten. Jeg storkosa meg.