[him]

Dette er en betalartikkel, så jeg skal oppsummere litt, men til dere som har abonement så kan den leses her.

Artikkelen handler om en gutt som (18 år) som var i en ulykke i fjellet. Husket ingenting etter ulykken (minner om seg selv, hvem foreldrene var, kunne ikke lengre spille gitar). Så kommer det et lengre passiar om hvor vanskelig det var etter ulykken (gikk fra å være klassens beste, kjente ikke igjen klassekameratene etc). Kjempet seg tilbake og startet å studere nanoteknologi ved NTNU. Ble master, måtte avbryte doktorgraden. Jobbet verden rundt og er nå forskningsleder. (dere som kan lese artikkelen må gjerne kommentere hvis dere mener oppsummeringen er feil)

Jeg synes dette er usmakelig journalistikk. Dette er jo en helt atypisk historie som (selv om den er sann) ikke gir et realistisk bilde av det å leve med hodeskader i det hele tatt. Jeg tenker at hvis denne typer historier (enkeltpersoner sine historier) skal ha en verdi bør de være "almenne". NB! Viktig for meg å poengtere at jeg berømmer innsatsen som han i historien har lagt ned og jeg synes selvsagt at det er fantastisk at han har greid seg så bra som han har gjort. Dette er ikke kritikk av personen i historien, men av journalistikken.

Jeg oppfatter det vel delvis som "helse-pornografi" - jeg bruker ordet pornografi om noe som er "glatt" og fremstilt på en "glossy" måte som ikke nødvendigvis representerer noe "sant". Kunne sikkert brukt intstagram-estitikk også, det er samme greia. Måten å fremstille ting på.

Hva tenker dere? Er dere enige? Hvis nei, hvorfor ikke, hvis ja, hvorfor?