[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Men uansett psykisk bakgrunn eller kosekilo, det er ikke "bare" å ta seg sammen altså. Det nekter jeg å tro. Skal man endre en del vaner som er godt innarbeidet så er det blodslit og nedturer så langt en ser. Noen klarer det, andre ikke. Jeg vil påstå at alle som har greid å snu livsstilen eller slanke av seg fedme og overvekt har gjort en imponerende innsats.

Dersom forholdene ligger til rette går dette av seg selv. Du er ikke overvektig i mange måneder om du ikke har tilgang til kaloririk ernæring eller bevege kroppen hele dagen som en del av hverdagen. Noen måneder i Etiopia på lokal kost og på lokalt vis, så tror jeg mange overvektige hadde priset seg lykkelige for fettreservene de hadde hatt med seg i bagasjen. Noen kilometer til vannhullet hver dag handler jo ikke om å ta seg sammen men om å skaffe seg vann. Klaske kuruker sammen til ei jordhytte. Innsamling av kvister og diverse vekster som fortæres, rått kukjøtt og melk. Og heftig dansing rundt bålet til langt på natt, kanskje et par rituelle orgier man kan kaste seg med på. Ser formelig fettet renne av i rekordtempo!

Langt til pottis-skåla. Og stoffskifte blir irrelevant. Også spiseforstyrrelser.