[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere. Jeg husker vi hadde en som bodde på en institusjon like ved oss (før HVPU, så der bodde det et ganske bredt utvalg, fra ganske lette, til veldig tung psykiske utviklingshemninger), hun så helt funksjonsfrisk ut, men om hun klarte å gripe fatt i deg og starte en samtale sånn på veien, så var du helt STUCK. Det ble en del omveier på skoleveien hjem, husker jeg.

Tenker du det utifrå den informasjonen som er gitt her? Eg kan heller ikkje lese tanker og gjette at folk meiner noko dei ikkje seier.

—-

Ine, dette med at ho utleverte så mykje etter å ikkje ha vore synleg i nabolaget på to år ... kan det hende at ho kjenner på eit forklaringsbehov? Eg var innlagt 22 veker av eit år og såg veldig lite til naboane mine over tid. Og eg kan bli usikker når eg møter folk eg ikkje har sett på lenge. Eg er kjemperedd for at dei skal spørje korleis det går, for eg aner ikkje kva eg skal svare. Eg har vald å vere åpen om at eg strever med både psykisk og somatisk sjukdom i SoMe, for å imøtegå det forklaringsbehovet. Men eg kjenner på det kvar gong eg møter nokon ute i normal arbeidstid. Kva tenker dei? Kva trur dei? Tenk om del spør kor eg har vore det siste året? Eg er såpass sjenert at eg pleier ikkje legge ut om ting på den måten. Men det det er ikkje utenkelig at ho var så usikker på korleis ho skulle forklare at ho har vore borte lenge, at det rant litt over?

Det treng ikkje vere slik. Men det kan hende ho oppfører seg rart fordi ho er ukomfortabel i situasjonen.