[Tjorven]

Takk for stadige påminnelser om dette. Jeg kjører meg selv fast i "han er jo så liten og søt"-sporet stadig vekk. Knerten er 10 år og min lille koseklump som fremdeles sitter på fanget mitt hver eneste dag. Og så overhører jeg samtaler på håndballtreningene som setter meg helt ut. Ting jeg ikke ante at 10-åringer pratet om. Nå er han aldri en del av de samtalene jeg får med meg, men han er trolig veldig bevisst på at jeg er i nærheten.

Snuppa mi er så mye klarere på hva som skjer rundt henne, og der prates det mye og ofte. For tiden stort sett enveis fra oss foreldre, for vi er bare skikkelige teite og alt vi sier er idioti. Men når hun i små øyeblikk åpner opp, så ser det ut til at ting har gått inn på et vis. Hun blir snart 13, og har en kjæreste som hun har vært sammen med i snart et halvår. Hun nekter oss å hilse på ham, men nå tror jeg snart at jeg kommer til å presse meg til å si "hei" neste gang jeg ser ham tilfeldig.

Jeg tror ikke det er bare gutta våre som trenger disse samtalene. Disse bråmodne jentene trenger også litt råd og veiledning.