[My]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Hva er grunnen til dette, tro? Hva er grunnen til at en ikke hadde empati med folk som hadde gjennomlevd vonde ting, men heller la sten til byrden? Skyldes det dette med synd, som du nevner - at en faktisk ærlig og oppriktig trodde at dette ikke var noe som kunne skje en selv eller egne barn og at den som opplevde dette hadde syndet på et vis og så fått straffen?

Jeg tror det var en slags oppfatning om "dårlige folk" rett og slett. Visse folk var bare dårlige folk, og det ville gå i arv. Barn av dårlige folk ville også vokse opp til å bli dårlige folk. Foreldreløse barn ville neppe få skikkelig oppdragelse og bli bra folk, man antok uten videre at de løy og stjal, og derfor ville man helst ikke la egne barn være i kontakt med, og få dårlig påvirkning fra disse.

Selv Marilla var redd for sølvtøyet i starten, og var veldig kjapp med å konkludere med at Anne hadde stjålet brosjen. Og Rachel Lynde kom med flere eksempler på foreldreløse barn som hadde satt fyr på hus og forgiftet drikkevannet.

Fortsatt passer folk ekstra godt på barna og "sølvtøyet" her, når det kommer et asylmottak i nærheten. Folk antar at de som har opplevd vonde ting er traumatisert, har mistet begrep om rett og galt, er ustabile, kommer fra en dårlig kultur der dårlige handlinger er akseptert og vanlig, eller bare rett og slett er dårligere mennesker enn oss.