[My]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg er født og oppvokst i Oslo, og har alltid bodd her. Jeg har jobbet i en bransje (helse- og omsorg) hvor det er typisk at folk kommer fra alle kanter av landet - og av verden for å jobbe, og jeg har aldri opplevd at folk har gjort narr av andres dialekt - heldigvis. Det nærmeste jeg har kommet var en morgen på vaktrommet på sykehjemmet hvor vi hadde en ganske munter passiar om hvorvidt det heter tannkost eller tannbørste. Jeg vil tro at del fleste som bor i store byer i stor grad er vant til at folk rundt dem snakker et godt utvalg av ulike dialekter.

Slik som du beskriver har jeg heldigvis aldri opplevd Lhi-My, jeg bor i et område hvor folk liksom snakker "fint", men opplever ikke at de jeg omgås snakker nedlatende om folk med andre dialekter.

Jeg har heller ikke opplevd at folk hermer etter andre. Men jeg er som jeg sa tidligere, en kameleon, og gjør som omgivelsene mine. Etter en helg sammen med mine slektninger fra en bygd i hedmark, så plukker jeg opp mye dialekt.

Da Mamma flyttet til Oslo på femtitallet, fikk hun beskjed om å legge av seg endel typiske ting ved sin Hedmarksdialekt når hun jobbet som yngstedame å kontoret til et verdensomspennende skipmeglerfirma. I dag snakker hun det mange kaller ikke-dialekt, veldig bokmålsnært østlandsk, og så slår hun over til sin barndoms dialekt når hun snakker med sambygdinger, folk som snakker utpreget dialekt fra andre steder i landet - uansett hvor! - og når hun begynner å nærme seg Elverum på vei mot sin barndoms dal.

Pappa er vokst opp på Oslo øst og vest, og elsker å si kjerka og butikken og serreiimorra!! nå som han er pensjonist og ikke lenger jobber som rådgivende ingeniør.

Ja, her i byen har jeg aldri opplevd at det har vært noe særlig fokus på dialekt, ut over at det er noe folk bruker for å plassere hverandre i geografien. Og derfor blir forvirret av meg, som ikke kan plasseres. Så jeg får mye spørsmål på grunn av måten jeg snakker på fortsatt, men det er bare fordi folk er nysgjerrige, og lurer på hvor jeg kommer fra. Ikke fordi de synes jeg sier ting på en festlig måte, eller synes at jeg burde snakke annerledes. Fascinasjonen forsvinner i det øyeblikket de får forklaringen.

Mamma er også fra Hedmark og de fikk ikke lov å snakke dialekt på skolen. De ble korrigert om de sa "søtti" og "fønni", det het "sittet" og "funnet". Uten at det påvirket henne nevneverdig, hun har klart å beholde dialekta selv om hun har bodd andre steder hele sitt voksne liv.

Faren min har veldig lite igjen av sin opprinnelige dialekt, og jeg husker at jeg i barndommen kunne høre når det var farmor han snakket med i telefonen. Da kom dialekta alltid tilbake for fullt.