[Lhi-My]

Jeg er oppvokst og bor i Gudbrandsdalen, men pendler til jobb i Oslo. Jeg møter der en uensartet kundegruppe fra hele landet og opplever forskjell på hvordan min dialekt blir tatt i mot. Akkurat nå har jeg jevnlige møter med en gjeng bestående av vestlendinger (bosatt i en liten bygd ved en av fjordene) og en bestående av Oslofolk. Jeg har ikke opplevd at dialekten min har vært tema på møter med andre enn Oslofolk, men der er den til gjengjeld veldig fokusert på. Jeg har feks opplevd at ordet «ikkje» er ustyrtelig morsomt og vanskelig å forstå. Jeg tenker da at det handler om manglende vilje til å forstå. Jeg har også opplevd at en arkitekt jeg hadde kontraktsmøte med sammen med flere andre bedrifter, dro fram den ene YouTube -videoen etter den andre med ulike karikaturer av dialekter de synes lignet min. Flere ganger har jeg også opplevd at folk spør hvor jeg kommer fra og deretter begynner å snakke om den overgrepsdømte ordføreren og nærmest forventer at jeg tenker på samme måte eller kan forklare oppførselen hans bare fordi vi kommer fra omtrent samme sted og snakker nesten samme dialekt. Det tar fokus totalt vekk fra møtets tema og jeg opplever at det degraderer meg og min rolle.

Jeg møter kunder fra hele landet, men akkurat dette dialektfokuset har jeg ikke opplevd fra andre enn de som har en mindre utpreget dialekt selv. Jeg har selvsagt ingen problemer med at folk spør hvor jeg kommer fra eller ber meg gjenta ord de ikke skjønte. Men når møtet forstyrres av YouTube-videoer med dialektkarikatur, går det langt over streken. Jeg har selvsagt gitt tydelig beskjed om det, men man skal liksom tåle fleip om slikt og man skal visst liksom tåle å bli utspurt og sammenlignet med en kriminell man verken kjenner eller assosierer seg med bare fordi dialekten er lik. Jeg opplever det som dumskap.

Jeg ble forresten regelrett utskjelt når jeg sto på stand på et julemarked for et par år siden i Oslo. En eldre mann med Oslodialekt kom forbi. Han startet samtalen høflig med å snakke om det vi viste fram, men hengte seg raskt opp i dialekten min og gikk over til å snakke om bo- og driveplikt på gårdsbruk i en kommune i Valdres. Jeg har ingen kunnskap om bo- og drivepliktlovverket og jeg har ingen tilknytning til Valdres, men jeg var, i form av at jeg snakker dialekt og bor på bygda, tydeligvis ansvarlig likevel. Han kjeftet intenst og ble enda mer hissig når jeg ikke kunne forklare hvordan «vi» tenkte eller komme med motargumenter. Han roet seg ikke før min kollega (fra Oslo) ba vedkommende ta med seg fordommene sine et annet sted temmelig kjapt.