[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

Dette er vel personavhengig som så mye annet. Moren min påstår at hun savner barna mine sånn, men bor i overkant av en time unna og ser dem, og oss voksne, maks fire ganger i året. Til tross for at hun selv påstår å være en skikkelig "mormor".

Hadde mannen og jeg trengt barnevakt en uke for å reise bort sammen hadde det vært langt mer naturlig å spørre svigers om hjelp, og de bor mer enn hundre mil unna.

Min mors, og mine barns, tap.

På siden; nå har jeg gjenopptatt kontakten med min far etter mer enn femten år og da jeg fortalte moren min det spurte hun spydig om det var sånn å forstå at han skulle få barna på besøk. Så hun har ikke tid til dem, men han skal ikke "stjele" hennes tid? Folk, ass.

Auda.

-------------generell betraktning----------------------

Jeg skjønner selvsagt at det er veldig trist når relasjonene mellom generasjoner ikke er OK. Jeg postet ikke denne kronikken fordi jeg ikke skjønner at slik er trist og et tap for både den ene og den- jeg postet den fordi jeg reagerte på formen. Jeg mener man kan ønske, men ikke kreve.
jeg tenker også at besteforeldre også må få være med på å bestemme hva de har tid til og når de har tid. Samtidig spør jeg jo alltid foreldrene om det passer hvis jeg skal invitere ungene på noe.