[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Sånn, da kan jeg svare litt mer utfyllende. "Krenka"-svaret mitt var nok veldig farget at jeg nettopp hadde lest et kommentarfelt, hvor folk følte seg enormt krenket. Det var ikke meningen å verken mene at Honda følte seg krenket (siden hun ikke skrev i personlig form, så gikk jeg ikke ut i fra at hun nødvendigvis snakket om seg selv), eller at "lei seg" er det samme som krenket.

Å bli lei seg er en personlig følelse man ikke nødvendigvis kan styre så veldig. Men like fullt syns jeg det er viktig å tenke gjennom om man faktisk har grunn til å bli lei seg, ikke bare akseptere at man er lei seg, iksom.

Så blir man lei seg over en vits på eget livvsyns (gjelder selvsagt også ateister, som Atkinson blant annet spøker med i sketsjen over uten at jeg føler meg verken lei meg eller krenka) vegne, oppfordrer jeg til følgende refleksjon: Tilhører man en marginalisert gruppe? (Nei, kristne i Norge gjør på ingen måte det). Er vitsen ondskapsfullt ment? Er det satire eller religionskritikk som det kan være et snev av sannhet i, selv om min versjon av religionen ikke utføres sånn? Lages det ofte vitser på min religions bekostning?

Sjølvsagt bør ein reflektere over sitt eige forhold til sin religion, og om det er grunn til å bli lei seg. Og ein kan stille seg spørsmåla over. Men eg tenkjer at for nokon er dette hellige historier, ein del av identiteten og noko av grunnlaget for kristendommen, og då har ein lov til å bli lei seg utan å setje i gang ein religionskritikk. For det er jo ikkje berre å bli lei seg som er ein personlig følelse. Alle følelser er jo personlige.