[Jessica]

Må bare si meg så innmari enig med Irma. Jeg er dødssyk, altså jeg blir ikke frisk fra kreften. Jeg har hatt 40 cellegiftkurer siste 1,5 år. Siden mai i år har jeg fått cellegift hver uke fram til forrige uke. Jeg spurt på starten av året om jeg kunne slippe meldekort siden det ikke er aktuelt med å jobbe slik ting ser ut. Jeg fikk til svar at det var omtrent umulig så lenge jeg kunne bruke en datamaskin. Jeg snakket med en sosionom på sykehuset. Hun sa at det var fortvilte pasienter der som ble lagt inn og som ikke fikk sendt meldekortet. Da var det sosionomen måtte ordne opp.

Jeg har fra 1. november gått fra overgangsordningen med Tidsbegrenset uførestønad. Fra 1. november fikk jeg vedtak om Arbeidsavklaringspenger. Det medfører at jeg mister 4500 kroner brutto i måneden. Dette på grunn av at jeg har barnetillegg fra Statens Pensjonskasse, men siden Arbeidsavklaringspenger er en annen ordning enn Tidsbegrenset uførestønad så har jeg ikke krav på barnetillegg fra dem.

Idag har jeg brukt dagen til å søke Varig uførepensjon. Fastlegen min overtalte meg. Det er et stort nederlag og jeg har grått noen tårer de siste dagene, men for å få ro i situasjonen når det gjelder NAV og alt rundt det så har jeg innsett at det er hva jeg må gjøre. Jeg håper likevel på å kunne jobbe senere, men med det første så går det nok ikke. Jeg er for nedkjørt nå av all kreftbehandlingen men den virker så det er jo bra, men det er knalltøft. Det er mange sorger på denne veien.......

Autofil: Jeg syns den kronikken beskriver det utrolig godt. For en som er frisk så kan dette virke som unødig sutring, men når en lever i det kaoset og den sorgen ved å bli alvorlig syk så er det så langt mer enn småting dette. Ikke lett å forstå før en har kjent på det selv.