[Balanse]

Jeg bruker mye tankearbeid på disse problemstillingene for tiden. det gjør meg misfornøyd og kvalm at jeg bruker så mye tid og penger på å kjøpe når livet egentlig handler om helt andre ting.

Det er ganske betegnende at jeg har jobbet med å renske huset for ting i 13 måneder nå, fylt to konteinere, kjørt ørten lass til gjenbruk eller søpla, og fremdeles er det nok å ta av. Seksåringen klarer ikke å kaste eller gi vekk leker, så det er sjeldent vi får noe ut av huset. Jeg har pakket alle lekene hans i diverse "Stabla"-kasser fra Ikea denne uken, og kassene fylte et helt rom. Han leker nå bedre enn noensinne, med lekene i de få eskene han fikk beholde på rommet sitt.

Jeg har klart å identifisere hovedbarrierene for å gjøre noe med problemet for både liten og stor her i huset:
TID
LATSKAP

Jeg er for LAT til å planlegge middager langt frem i tid, dyrke mine egne tomater/urter/poteter, og har ikke TID til det heller. I stedet kjører jeg til butikken hver dag og panikkøper ting som altfor ofte går i søpla, fordi jeg ikke fikk tid til å lage noe av dem. Eller hadde vært for LAT til å planlegge og derfor manglet noen ingredienser når jeg skulle lage noe av råvarene. (Jeg overdriver litt, men det er slik jeg følger det når jeg blir kvalm av meg selv.)

Jeg har kjøpt meg voksentid (rydde, ordne, fikse) ved å kjøpe leker. Vondt å innrømme, men også forståelig, fordi tidsklemma er ekstra hard når man er alene. Det er bare det, at det forsterker bare både klemma og misnøyen.

Det er flaut å innrømme at vi har vært dårlige på ekte lek og kreativitet lenge, men here goes med noen eksempler på hva jeg tror nærmer seg løsningen hos oss, og som har manglet lenge:

Seksåringen her glemmer gjerne leken han spurte om hvis jeg bruker litt TID med ham og finner på nye utfordringer eller viser ham noe han ikke kunne. Det er egentlig ikke viktig for ham med den nye Ninjagoleken, han blir mye gladere hvis vi feks perler sammen og anstrenger oss for å skape nye utfordringer i det. ("Klarer vi å lage en fotballspiller uten mønster?", "Går det an å perle i 3D?)

Forrige søndag hadde han lyst til å kjøpe en lekebåt. I stedet for å si nei eller dra til butikken gikk vi ut i garasjen og fant to gamle sager, spiker og noen biter gammelt listverk. Dette er jo den store klisjeen, men jammen koste vi oss. Iherdig var han også, saget i vei mye lenger enn jeg hadde trodd. Det ble noen ganske ynkelige båter, men vi dro ut til stranden og lekte lenge med dem i bølgene. Fordi var gadd å anstrenge oss litt mer.

Jeg bor i et område der det er lett å bli revet med av kjøpepresset. (Du vet jo det, banana.) Som aleneforelder får man også mange rare tanker som gjør at det kan virke viktig at barnet skal ha minst like mye og bra ting som alle andre, og at en selv skal ha minst like fin bil, fint hus og hage. Det er bare det at jeg hverken vil eller kan bruke hagedesigner eller renovere huset for mange hundre tusen. Jeg kan faktisk, men jeg vil ikke. Jeg vil heller ha tid til å bruke en hel ettermiddag på å bygge en båt, eller sykle og plukke blåbær. Det er bare vanskelig å huske det når det er vennegruppe og alle de andre har designerhjem og -hager, mens en selv håper det skal bli mørkt før noen hentes.