[Høst]

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer i dag en solfest
for ham, som er født på ny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes til slutt på korset
midt mellom synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer i dag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

Rudolf Nilsen

Eller, også av Rudolf Nilsen,

Arbeider til arbeider

Vi er av samme ætt. Og samme kår.
Vi høster alltid mindre enn vi sår,
så lenge det er fienden som rår.

Vi er av samme ætt. Og i vårt hat
til borgerdømmets råtne fortidsstat
er vi fullkomment like, kamerat.

Vi er av samme ætt. Den samme hel
vil trampe både dig og mig ihjel
såsant vi taper trossen i vår sjel.

Vi er av samme ætt. Og samme tro.
Fra hjertet ditt til mitt en drøm slår bro,
en drøm om landet der vårt folk skal bo

engang når ørkenen er tilbakelagt
og vi er sterke som vår overmakt
og alt skal bli som vi har forutsagt!


Nuvel — hvad så, om jeg er kommunist,
du tranmælit og han er sosialist?
For frender, frender er vi dog til sist.

Så still dig ved min side, kamerat.
Nu gjelder det å slåss for hus og mat
og ikke nøie sig med vakkert prat.

Et pust i bakken — var det så de sa?
Den fete trenger kanskje puste ja,
men ikke den som daglig magrer a'.

Nu gjelder det å verge våre hjem,
ja våre barn og kvinner imot dem
som plyndrer flittig, der de rykker frem.

Hvis ikke blir vi enige om det,
da kan vi snart begynne alle tre
å pelle filler, eller gå og be.


Og vi har frender rundt i alle land.
De roper: kjemp så trossig dere kan,
så hjelper dere oss å holde stand.

Det ropet høres over alle hav.
Fra himmelskraperbygg og gruvens grav
flyr over jorden dette enkle krav.

Fra dem som sliter med den svarte muld
og dem som maler storbykvernens gull,
fra hytte, murstensgård og fangehull.

Hør brølet fra den gule Kinamann:
Nu vil han råde i sitt eget land!
O City se — imperiet står i brand.

Så la oss svare vi som Russlands frie menn:
Vi er av samme ætt. Til kamp for den!
Og uten vakling, uten «om» og «men».