[Luftslottet]

Jeg syns det er et vidunderlig grep å skrive en motroman. Virkelig. Det er jo sånt det blir morsom litteraturhistorie av. Jeg syntes det var vidunderlig å lese Amtmannens døtre og Familien på Gilje. Håper dette blir like gøy, og at søsterens bok ikke blir ubehaglig dårlig skrevet.

Personlig er jeg ytterst skeptisk til utleveringen i virkelighetslitteraturen, og har ikke lest verken Knaus eller Gulliksen av den grunn. Jeg syns det var fryktelig ubehagelig da jeg selv hadde en nær-litteraturen-opplevelse.

Til nå har også argumentet om at "det er greit hvis det er ordentlig kunst" også prellet helt av på meg, men samtidig brøt jeg helt sammen og ble slukt av Arv og miljø. Den var riktig god, og jeg liker vanligvis ikke bøkene til Vigdis Hjorth. Jeg har diskutert lenge med meg selv hva som gjorde denne så gripende, og det er nok det at det var en så realistisk beskrivelse av hva fortiede overgrep gjør med dynamikken i en familie. Det er så mange som har det sånn, og det føltes som en viktig bok. Jeg tok meg i å tenke at gjenkjennelsesfaktoren og muligheten for å bli et klokere menneske gjennom å lese denne historien veide tyngre enn hensynet til andres personvern, men mener det nok ikke egentlig. Iallfall syns jeg ikke at det samme argumentet kan overføres til Gulliksen eller Knausgård. :dobbeltmoral er også moral:

Jeg hørte nok også samme lydopptak som nokon, og syntes det funket veldig bra med repetisjonene muntlig, det ble en så intens ekthet over det hele, og man ante fortvilelsen og følelsen av å stå i stampe. Så forskjellige vi er.