[emm]

Har jobbet på et avlasterhjem for psykisk utviklingshemmede, også mange med Downs. Jeg vet ikke helt hva jeg selv ville gjort, det er jo så mange grader av dette også. Det finnes de med downs som fungerer veldig godt, og de finnes de som er utagerende og direkte farlige å omgås hvis man ikke vet hvordan man skal takle det. Jeg tror tanken på de barna jeg alt har nå hadde veid tungt i en avgjørelse, men det hadde jo uansett vært barnet mitt så jeg vet sannelig ikke. Et umulig valg helt enkelt, så kanskje like greit å ikke vite.

Tanken på å ha et barn hele livet hadde nk ikke skremt meg, jeg ville vært veldig innstilt på at barnet skulle flytte og få etablert sitt eget liv på sine premisser når det nærmet seg 20 årene. Det er viktig for disse menneskene at foreldrene forbreder dem på at de ikke kan være avhengi av mor og far hele livet. Vi hadde et fryktelig tilfelle der en mann med downs på 50 år for første gang måtte flytte og sove hjemmefra når mamma og pappan hans døde med kort tids mellomrom. Alt hadde vært så mye enklere for han om de hadde latt han få prøve ut sine evner og strekke seg etter et eget liv mens de enda levde.