Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Utdanning i Norge så å si gratis allerede, og uføretrygdede er så dyre, at jeg egentlig er villig til å bidra med mine skattekroner til hva som helst som kan få folk ut i jobb.

Gi etter evne, og få etter behov. Man skal kreve at de bruker alle evnene sine, og det er ikke snakk om å bekoste 10 års filosofistudier til en som vil finne seg sjæl, men jeg godtar likevel at enkelte trenger mye mer offentlig hjelp på veien enn det jeg fikk. Det er minst like urettferdig at ikke alle har samme sosioøkonomiske bakgrunnen som jeg har, eller samme viljekraft som du har.

Jeg kjenner at jeg ikke finner det hverken rimelig eller sannsynliggjort kostnadseffektivt å sponse folk som lider av mangel på viljestyrke altså.

Det at helsen umuliggjør den jobben man har er greit. Men da må man få den rimeligste hjelpen man kan for å kunne forsørge seg.