[gajamor]

Jeg har tilbrakt ei uke sammen med foreldre til døve barn, og fått høre veldig mange forferdelige historier om hvordan kommunene skal spinke og spare i skolehverdagen, og hva slags utslag det gjør for barna. Flere ender opp nesten uten språk, og med et liv i institusjoner, mens de kunne levd helt normalt om de hadde fått tilstrekkelig med hjelp i barnehage/barneskole. De blir plassert i spesialklasser sammen med tungt psykisk utviklingshemmede, fordi kommunen "ikke har råd" til å redusere klassestørrelsen og gi dem lærere med tegnspråkkompetanse.

Det er fullstendig feil når et barn er helt normalt (utenom døvheten) som 6-åring, og så etter 7 år i skoleverket må defineres som psykisk utviklingshemmet, med evner på linje med en 8-åring.

Døveforbundet kjemper faktisk for at det skal stilles større krav til døve. De gikk f.eks. ut i avisene og protesterte da en døv mann fikk nedsatt straff for en voldtekt, fordi han visstnok ikke oppfattet at offeret sa nei. Det er også en kamp for å få tegnspråk anerkjent som et språk, ikke et hjelpemiddel. I dag er det PPT som avgjør om man er "døv nok" til å lære tegnspråk, samtidig som det står på lista over offisielle norske språk. Lurer på hva reaksjonene hadde vært om PPT skulle bestemt om man var samisk nok til å få lære samisk i skolen?

Jeg har også opplevd det som Kie beskriver, at systemet ikke er tilpasset gründere. Hvis man er i stand til å jobbe litt (type blogging, internettsalg...) hjemmefra i perioder, så må man defineres som selvstendig næringsdrivende, og da mister man alle rettigheter i systemet. Det kan være katastrofalt for de som har varierende arbeidsevne, og NAV sier selv at man ikke bør satse på denne typen arbeid, men heller bli 100% uføretrygdet.