[My]

Dette forumet har kanskje mest av alt gitt meg innsikt i hvor ulikt pandemien oppleves, og hvordan den rammer ulike mennesker på ulike måter. Både ut fra bosted, yrke, personlighet og livssituasjon for øvrig. Det har vært hjerteskjærende å lese hvordan pandemien har tatt kvelertak på mange, både voksne og barn, som har fått livene snudd på hodet og tilværelsen og psyken ødelagt. Samtidig har jeg blitt veldig imponert over hvordan mange har taklet situasjonen, bitt tennene sammen og gått på utfordringene med både galgenhumor, raseri, optimisme, oppgitthet og sorg, og bare holdt ut runde etter runde, oppmuntret og støttet hverandre, kommet med informasjon, råd og konstruktiv kritikk.

Hvis jeg bare hadde forholdt meg til min egen situasjon, og situasjonen til dem jeg omgir meg med i RL, i tillegg til det som står i media, så hadde jeg aldri hatt denne innsikten og forståelsen. Det er så utrolig mye jeg ikke hadde tenkt over. Jeg tror ikke jeg hadde greid å på alvor ta innover meg hva dette innebærer av utfordringer for de som jobber i skoleverket, kulturnæringen, helsesektoren, de som har familie i utlandet, demente foreldre på sykehjem, de som lever i daglig frykt for smitte som de vet at kroppen ikke vil tåle, de som må hjelpe ungdommer gjennom kriser mens de er i krise selv, håndtere dødsfall og arrangere begravelser, barnefødsel og isolert barseltid, og alt annet som har blitt delt her inne.

Dette året har lært meg utrolig mye. Ikke minst om meg selv.