[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

For en underlig sammenligning. Å sende noen til Afghanistan er vel ikke det samme som å sende noen til Norge. Det er jo hele essensen her. Afghanistan er et av verdens farligste land å bo i. Det er ikke Norge. Ingen hadde vel protestert om det var Sveits de kom fra, og ble sendt tilbake til, eller et annet trygt og fredelig land.

Det er mulig jeg var uklar. Prøver å klargjøre: Hvis man hevder at en voksen ikke kan sendes «hjem» til Afghanistan fordi vedkommende aldri har bodd der, kan man vanskelig hevde at en femåring i Syria har sitt «hjem» i Norge når barnet aldri har bodd i Norge. Det var bruken av «hjem» det handlet om.

Akkurat denne saken har jeg bare fulgt delvis. Jeg er enig i at Afghanistan er et farlig land, og etter det jeg skjønner er det tunge miljøer som mener retur ikke er forsvarlig. Sånt kan ikke jeg vurdere, det tar jeg bare til etteretning.

Bortsett fra det, synes jeg denne saken er litt ugrei. Aleneforsørger, så dukker far opp, så står oppholdstillatelsen i fare, så da forsvinner han. De får utsettelse på utreise og får innvilget å fullføre vgs, men når tiden kommer, så bruker man botid som argument. Det erikke bra. Etter det jeg leste et sted, svimer mor av regelmessig under stress. For meg er det ikke nødvendigvis likestilt med sykdom og ikke fit for flight. Det er andre som kan ha lignende symptomer, stress, angst - og feks føling og epilepsi, de har jo ikke pr definisjon utreiseforbud av den grunn. En utfordring er at hvis man ønsker forsvarlig saksbehandling, rett til tilsvar, klageadgang - så tar det tid. Mye tid. Slike demokratiske rettigheter står dermed i motstrid til botid som argument for opphold. Hvor det å trekke prosessen ut i seg selv styrker saken. Det er en utfordring. Særlig fordi at hvis man aksepterer at det gir grunn til opphold i seg selv, vil det sette de demokratiske rettighetene til nettopp forsvarlig saksbehandling under press.