[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg har tenkt en del på denne tråden for å prøve å finne ut hvorfor jeg har det sånn. Det handler som sagt ikke om forventninger. Eller; det kan selvsagt også gjøre det, men da er det veldig lett å identifisere. Den udefinerbare feriebluesen kommer ikke av det. Jeg tror det handler om taktskiftet, rett og slett.

Ja, enig i det. For min del handler det overhodet ikke om forventninger eller at jeg får for mye tid til å tenke, men om at hodet rett og slett reagerer på tempoet blir roligere og mer avslappet.

Når jeg sier at alt går i grått, så mener jeg det faktisk. Fargene blir litt blassere, jeg får kortere lunte, blir daff og tiltaksløs, og rett og slett ganske "blå". Det jeg har lært meg er å tillate meg selv å gå helt inn i den blåheten, tillate den å fylle kroppen helt. Det virker nesten som det er noe som starter i kjernen min, som må få jobbe seg ut av kroppen. Og hvis jeg holder for mye igjen, så ender jeg opp med å holde igjen den kjipe følelsen, fremfor å la den slippe til og slippe ut.

Jeg kjenner det igjen fra perioder der jeg har jobbet ekstremt mye, eller etter jeg er ferdig med større prosjekter. Adrenalinet slipper taket, og det tar tid før kroppen venner seg til at den ikke skal kjøre på høygir. Den sommeren jeg var ferdigstudert var jeg så deppa de første ukene, at jeg knapt husker hva vi gjorde. Da hadde jeg jobbet døgnet rundt i flere måneder, og plutselig hadde jeg ingen planer og ingen agenda.