[Hyacinth]

Dagbladet har i dag en artikkel hvor det ytres kritikk mot serien Snøfall 2. Årsaken er tematikken, kreftsykdom, som blir belyst. Kritikken støttes av barnepsykolog Magne Raundalen, som riktignok presiserer at han ikke har sett serien.

Jeg er litt usikker på hva jeg mener på generelt nivå. Selv måtte jeg skru av etter å ha sett halvannen episode. Årsaken er at jeg mistet min beste venninne i kreft for omtrent tre måneder siden. Jeg synes jeg har håndtert tapet veldig greit, men jeg klarte likevel ikke å se serien. Det overrasket meg faktisk.

Jeg tenker på én måte at dette er mitt problem. Jeg synes ikke barn (eller voksne) skal skånes for livets realiteter. Jeg er glad for at temaer som angår mange belyses, og spesielt fra medier som feks NRK. Jeg synes ikke barn kan beskyttes mot alt vondt. Det er mange gode grunner til å ta opp slike temaer.

På den andre siden tenker jeg at julebarnetv er noe som kanskje er vanskeligere for barn å velge vekk enn tilsvarende serier som profileres på andre måter enn som en ren adventsserie. Jeg kan godt forstå at dette er vondt for mange å se på, det var jo det for meg, og jeg er voksen. Og samtidig er dette noe «alle» barn ser og sikkert snakker sammen om. Det blir en felles referanseramme på en annen måte enn andre serier.

Jeg forstår dog NRKs argumenter, til en viss grad. Som ansatt i skolen har jeg erfaring med hva man snakker med barn om, og hvordan, om alvorlige ting, og ikke minst hvordan synet på dette har endret seg gjennom det siste kvarte århundret jeg har vært lærer.

Jeg kjøper likevel ikke argumentet med at «alt går bra til slutt». For det gjør det kanskje i Snøfall, men ikke alltid i virkeligheten.

Nei, jeg er usikker på dette, altså. Og det ville jeg kanskje ikke sagt i fjor…