[gajamor]

Jeg prøver å bli mer bevisst på å ikke kreve like mye av andre som jeg gjør av meg selv. Det er ikke alle som takler like mye. 007 og smilefjes; dere er tøffe og sterke, og kan med rette være stolte av dere selv. Jeg er umåtelig stolt over at jeg tok eksamen mens jeg jobbet 100%, var gravid og ammet. Men jeg kan ikke kreve at alle andre gjør det samme. Jeg kan heller ikke kreve at alle andre skal finne fram til jobbmulighetene på internett og starte sine egne bedrifter. Men jeg kunne innmari gjerne tenkt meg at nav hadde hatt litt kompetanse på det og vært mer fleksible, slik at andre kunne fått oppleve hvor befriende det er å jobbe hjemmefra.

Det sitter en del folk rundt omkring, som man kanskje kan si er late, tåler for lite, må ta seg sammen osv. Men det hjelper fint lite. Hvis det eneste alternativet man kan gi dem er at de må klippe håret og få seg en jobb, så blir det for tøffe krav. Disse menneskene mener jeg bør få lov til å bruke støttehjul slik at de ihvertfall kan jobbe 20-30-40 %. Blir man først yrkesaktiv, så er det mye lettere å gå opp i stilling.

Av og til må det settes grenser. Har du fått støtte til en utdanning, så må du få deg en jobb også. Men kanskje skal man være flinkere til å finne deltidsløsninger?

Ingeniørlønn bør man ikke få. Sydenturer er ikke noe alle har krav på. Men jeg syns heller ikke at man kan forlange at de tar med seg 3 unger, bosetter seg på studenthybel og lever på 9000 i mnd fra lånekassa.