[tink]

Jeg vil tro at de fleste som tar abort enten før eller etter uke 12 har både egen og barnets helse i bahodet, men at det først og fremst dreier seg om livet sammen med barnet etter fødsel. For noen handler det om kroppen, graviditet og fødsel, men for de aller fleste handler det nok om den situasjonen barnet blir født inn i. Før uke 12 er det selvbestemt abort og det kreves ingen som helst begrunnelse fra mor, men jeg vil tro at vurderingsgrunnlaget i stor grad ligger på livet med og uten dette barnet som evt. velges bort.

Endringsforslaget i paragraf c2 dreier seg om en formuleringsendring fra alvorlig sykdom til ikke levedyktig. I dag må alle opp i nemd etter uke 12, men så vidt jeg vet blir alle ønsker godkjent. Dersom teksten endres til ikke levedyktig, må fagfolk sterkere på banen og mene noe om hvilket liv dette barnet (og familien) kommer til å få.

Det er en psykisk og fysisk påkjenning å bære fram et barn, friskt eller ikke. Og det må alltid være kvinnen selv som bestemmer dette. Jeg vil tro at i tilfellene det finnes en far, så er dette noe som paret diskuterer sammen, men det kan aldri bli noe annet enn kvinnens avgjørelse. Jeg synes du er usakling nå Sir Limpalot, det er ingen som har sagt at menn stort sett bare stikker av. Men det er og vil alltid være en stor forskjell på å skulle leve med valget, og å være den som bærer frem barnet (friskt eller ikke).

Til hovedinnlegget tenker jeg at det er helt greit at menn ikke får tale akkurat denne gangen. Det finnes fortsatt rikelig med plass i avisene og sosiale media til at menn kan stå fram og argumentere for og støtte saken om at abortloven ikke må endres til fordel for at Erna fortsatt kan være statsminister.