[sindrome]

Jeg utfordrer hvis jeg mener at noe er feil og jeg kan påvirke det. Dersom jeg er av oppfatningen av at den jeg snakker med ikke kommer til å høre på meg, så bruker jeg ikke energi på det. Jeg er opptatt av å forstå hvorfor andre mener det de gjør, oftest har de en grunn for det og noe kan komme fra en kontekst jeg ikke har vært borti eller visst om.
På jobben utfordrer jeg hvordan vi løser ting, jeg sier ifra, hører på motargumenter, lar det ligge. Ved neste anledning tar jeg gjerne opp det samme igjen for å se om kollegaene mine har fått tid til å tenke på det jeg sa sist. Det har de ofte og er ofte enige med meg, så går vi videre sammen. Jeg liker å ha rett, men kan også skifte mening. Sånn det er på jobben synes jeg at fungerer utmerket, der kan vi være uenige uten at det går utover den gode stemningen vi har, vi jobber allikevel sammen.Dette er noe jeg setter veldig pris på og jeg føler meg trygg på at jeg kan utfordre, samtidig som jeg også passer på å gjøre det på en konstruktiv måte. Privat opplever jeg at folk flest trenger noen som kan høre på dem, ikke komme med så mye innspill. De fleste jeg kjenner er også fornuftige og treffer gode avgjørelser jeg ikke trenger å utfordre.