[Charlie]

Det spør sykefraværsforsker Arnstein Mykletun om i Aftenposten i dag:

"Jeg snakker ikke her om den enkeltes «arbeidsmoral», men om hvordan våre holdninger kollektivt formes av samfunnet.
Kvinner og menns holdninger formes gjerne ulikt. Oppfordrer kvinner hverandre til «å lytte til kroppens signaler»? Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner? Er det å være sykmeldt mer stigmatiserende for menn?
Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner?
Det har tradisjonelt vært strenge forventninger til rollen som sykmeldt. Man skal ikke se for glad eller sprek ut. Er det en større oppmykning i disse rolleforventningene til sykmeldte kvinner enn menn?
Er terskelen for hvor syk eller sliten man skal være for å ta ut sykmelding blitt lavere for kvinner enn for menn?"

http://www.aftenposten.no/meninger/k...n-7728279.html

Ut fra hva jeg ser rundt meg, er det mye som tyder på at han har helt rett. Jeg ser mange kvinner rundt meg som har svært lav terskel for sykefravær, på tross av en arbeidsplass hvor de styrer dagen sin selv, og hvor arbeidsgiver er veldig på tilbudssida ifht å tilrettelegge for å komme på jobb (og ikke noe konkurransepreget miljø, tvert i mot kan man greit spørre kolleger om avlastning hvis det står på).

Det som overrasker meg mest er egentlig at det er noe de synes er så greit at de snakker om det helt åpent - til og med så langt at de holder hjemme barn for å ta en egemeldingsdag som kvalitetstid.

Hva tenker du?