[Retz]

Gata vår.

Stor forskjell på den forkjørsveien den er i dag og grusveien den gang. Flere ganger i uka møtte vi på hest og kjerre, og alltid var det: Kan jeg få sitte på?!! Som regel ble ønsket imøtekommet, og vi ble løftet opp på setet eller på høylasset. En sjelden gang fikk vi sitte på hesten, det var stor stas!

Den gang fantes det grøftekanter. De dype var som skreddersydd til å gjemme seg nedi i høstmørket, for så bykse ut på veien og skremme vannet av intetanende gamle damer.

I grøftekanten lå også titt og ofte den yngste prestedattera og tok formiddagsluren sin. Prestefrua var travelt opptatt med menighetsarbeid og foreninger, og de seks prestebarna måtte klare seg mye på egen hånd. Tror nok likevel den driftige frua hadde en viss kontroll på ungene, og frisk luft har aldri skadet noen. Ikke grøfter heller.

Vi spilte slåball og hoppet paradis i gata. Siden det var grusvei måtte paradiset risses ned i grusen med pinner. Kom det en bil hoppet vi bare ned i grøfta og ventet til den var kjørt forbi. Det kunne vare riktig lenge før den neste kom. Bilrasjonering var det til og med de første åra.

Etterkrigstida altså.