1. Martha Wells: All Systems Red: Den første Murderbot-boka, som mannen har sagt i årevis at jeg burde lese, og han har jo som vanlig rett! Hylende morsom intern monolog av en temmelig original (og ganske tragisk, finner man ut etter hvert) protagonist, og nydelig world building som kommer frem gradvis og flekkvis, siden Murderbot sjelden har behov for å forklare verden rundt seg til seg selv (og i grunnen er minimalt interessert i verden rundt seg). (It took a tremendous effort for me not to rip his arms off, and i'd like that noted for the record, please.)
2. Martha Wells: Artificial Condition. Fortsatt stas. Jeg likte ART! (I sighed again. I was having a lot of opportunities to do it and I think I was getting good at it.)
3. Martha Wells: Rogue Protocol. Murderbot sliter videre med å måtte forholde seg til både mennesker og roboter. Og er fortsatt veldig vittig. (I thought I had gotten good at controlling my expression, but apparently only when I wasn’t feeling actual emotions.)
4. Lois McMaster Bujold: Shards of Honour: Denne var mitt forslag, og jeg har lest den flere ganger før, men det er alltid veldig stas å begynne på begynnelsen igjen og se hvor nydelig komplekse og kompliserte personer både Cordelia og Aral er. (“Seems to me the only difference between your friends and your enemies is how long they stand around chatting before they shoot you.”)
5. Lois McMaster Bujold: Barrayar: Jeg kunne jo ikke stoppe etter bare én bok! Og igjen er denne forferdelig spennende fra 50 %-merket og ut, selv om man vet akkurat hva som skal komme til å skje. (You should have fallen in love with a happy man, if you wanted happiness. But no, you had to fall for the breathtaking beauty of pain.)
6. Austin Chant: Peter Darling: En slags kombinasjon av oppfølger til og nyskaping av Peter Pan; jeg var ikke overbevist underveis, men mot slutten, da jeg skjønte mer av hva som foregikk, fikk jeg et litt annet blikk på den og likte den bedre. (“Thats the trick of growing up. Nothing stays the same." Hook sounded oddly sympathetic. "You see the faults in everything. Including yourself.”)
7. Oscar Wilde: The Picture of Dorian Gray. Jeg ville lese denne igjen før en audio-dramatisering som en venn av meg har produsert, ble publisert, og innså raskt at jeg faktisk aldri hadde lest den før. Ekstremt vittig og kledelig dystert (og jeg kan anbefale dramatiseringen!). (“There is a luxury in self-reproach. When we blame ourselves, we feel that no one else has a right to blame us.”)
8. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth: «Science fantasy» har jeg sett denne omtalt som, og det er vel ganske riktig. Den foregår i en ekstremt dyster setting med et utall pretensiøse og illevarslende personer og ritualer - og så er protagonisten til tider så fantastisk uærbødig at det fikk meg til å le høyt flere ganger enn mange komedier gjør. Tidvis minnet den meg om Murderbot, blant annet fordi de fleste av observasjonene til Gideon også bare foregår inne i hodet hennes. Forfatteren har vært modig nok til å knapt ha eksposisjon i det hele tatt og la store deler av det som egentlig foregår (for ikke å snakke om bakgrunnen for alt som skjer) være helt uforståelig for leseren. Jeg ble bergtatt og måtte straks fortsette. (“Hail to the Lady of the Ninth House,” warbled a voice delightedly, bringing the count of people who had ever been happy to see Harrow up to three.)
9. Tamsyn Muir: Harrow the Ninth: Og i bok nummer to ble jeg enda mer forvirret av hva som egentlig foregikk, med vekslingen mellom andre og tredje person, og hadde jeg ikke allerede vært så investert i historien, hadde jeg kanskje faset ut. Men det er jeg glad for at jeg ikke gjorde! (Bok nummer tre kommer i september. 
) (But when she was scared, she was a child again, and she was more afraid of being a child again than anything else in her life.)
10. Terry Pratchett: Guards! Guards! Igjen ett av mine forslag; dette er jo et bra sted å starte på Discworld-bøkene! Hylende morsomt og ganske rørende, og samtidig med mye grimt mørke både under, bak og noen ganger midt i handlingen. Jeg får igjen forsterket følelsen min av at Vimes og Vetinari begge er selvportretter av Pratchett, fra henholdsvis de sinte dagene og de nihilistiske. (Vimes stalked gloomily through the crowded streets, feeling like the only pickled onion in a fruit salad.)
11. Connie Willis: To Say Nothing of the Dog. Gammel favoritt og en av Willis’ mest lettbente tidsreiseromaner; ekstremt tøysete og underholdende med ekkoer av Wodehouse i tillegg til den mer åpenbare Three Men In a Boat, som tittelen henviser til. Mange forviklinger og mye forvirring (delvis, men ikke bare, knyttet til den omtåkede tilstanden man opplever når man har tatt for mange tidsreiser på kort tid), haugevis av referanser (og sikkert enda flere som jeg ikke tar), og så ble jeg like overrasket som første gang jeg leste den over å oppdage et riktig intelligent faktisk plott inni der. («Slowness in Answering,» she said into the handheld. «When's the last time you slept?» «1940,» I said promptly, which is a problem with Quickness in Answering.)
12. Fjodor Dostojevskij: Crime and Punishment. Dette valget kom ut av en bokdiskusjon med noen kolleger, og jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde kommet meg gjennom boka hvis jeg ikke hadde lovet noen det. Særlig den første tredjedelen føltes ekstremt treg og selvopptatt. Det ble bedre etter hvert, men min tålegrense for usympatiske, kjedelige hovedpersoner som alle andre i boka synes er dypt fascinerende er vesentlig lavere enn den var da jeg var yngre. Jeg er likevel nysgjerrig på hva kollegene mine har å si om den når vi en gang får trommet sammen til diskusjon! (It seemed to some of his friends that he looked upon them all as children, from above, as though he were ahead of them all in development, in knowledge, and in convictions, and that he regarded their convictions and interests as something inferior.)
13. Amal El-Mohtar og Max Gladstone: This Is How You Lose the Time War. Gripende og underholdende og ganske så original brevroman, som lar tidsreiser og andre fancy science fiction-konsepter være bare bakgrunn for en relasjon som utvikler seg over lang tid mellom to spennende protagonister. (Some days Blue wonders why anyone ever bothers making numbers so small; other days she supposed even infinity needs to start somewhere.)
14. Tamsyn Muir: Nona the Ninth. Jeg blir stadig imponert over Muirs evne til å skrive helt forskjellige bøker (fordi de har helt forskjellige synsvinkelpersoner) i samme serie, og forvirre leserne ytterligere for hver bok som kommer. Nona er en totalt annerledes hovedperson fra alle vi har møtt før, og hun lever også i en fullstendig annerledes hverdag, en som mest ligner en krigssone eller flyktningleir beskrevet fra ståstedet til barn som vokser opp der og ser verden rundt seg som selvsagt og naturlig. Samtidig vet vi som lesere at den «egentlige» historien er helt annerledes og et helt annet sted, og det er både frustrerende og medrivende å prøve å pusle sammen de brikkene vi får lov til å se, gjennom samtaler Nona halvveis overhører og vanligvis misforstår, og gjennom den handlingen som etter hvert trenger seg på. Og vi får jo vite, etter hvert og til slutt, hva som faktisk foregår – men som tidligere er dette nesten enda mer frustrerende og gjør det veldig vanskelig å skulle vente til neste bok med å få fortsettelsen!
(Og det første jeg gjorde da jeg var ferdig med boka var å kjøre gjennom lydbokversjonene av de to første bøkene i serien. Det hjelper på forståelsen å ha lest dem før, det gjør det. Jeg er fremdeles ekstremt fascinert over historien og spent på neste (og muligens siste) bok i serien.) («Ah … children, they are very forgiving,» said the commander, proving to Nona she had never been around children.)
15. Sally Rooney: Normal People. Som med Murderbot er dette en bok mannen har sagt i årevis at jeg må lese, og som med Murderbot har han hatt rett hele tiden. Nydelig skrevet, gripende og overbevisende portretter av to hovedpersoner som er veldig forskjellige, men som har det til felles at de begge er veldig sårbare og begge tror at den andre ikke er det. Intelligent og nyansert og rørende om hvor vanskelig det er å være menneske, både hver for seg og ikke minst sammen med noen. (Connell wished he knew how other people conducted their private lives, so that he could copy from example.)
16. Sally Rooney: Conversations with Friends. Jeg likte Normal People så godt at jeg straks kastet meg over denne, og jeg ble ikke skuffet. Igjen er Rooney fantastisk flink til å skildre hvor stor forskjell det kan være på hvordan vi ser oss selv og hvordan andre ser oss. Kanskje særlig når vi er veldig unge, som Frances er - og selv for noen som er så åpenbart smart og flink som henne, kan det være vanskelig å se andres sårbarhet eller hvilken effekt man selv kan ha på dem. Overbevisende portretter av moderne mennesker i noe litt annet enn tradisjonelle relasjoner, og subtilt og lavmælt, selv der det egentlig er snakk om store følelser og ekte drama. (I worried that if I did turn out to have a personality, it would be one of the unkind ones.)
17. Knut Hamsun: Markens Grøde. Jeg har lest den flere ganger før, men det er lenge siden sist, og jeg tror nesten jeg likte den enda bedre denne gangen. Jeg elsker språket, de nordnorske vendingene kledt i halvveis dansk skriftspråk, hvordan Hamsun gjør narr i én setning og viser omsorgsfull ømhet i den neste. Naturligvis er den åpenlyse rasismen mot samene ubehagelig, og jeg skjønner godt hvis folk ikke vil lese Hamsun av politiske grunner, men jeg er så veldig glad i særlig denne boka, og husker hvordan faren min leste høyt favorittpassasjer for meg. Nesten alle blir forundret når jeg refererer til Markens grøde som en morsom bok; kanskje man må være nordnorsk for å se det? Morsom og tragisk og underfundig infam, og poetisk gjennom det hele. (Verden er vid, den yrer av prikker, Inger har yret med. Hun var næsten ingen blandt menneskene, bare en. - Så kommer kvælden.)