[Meissa]

Jeg klarer ikke helt å forholde meg til dette kjenner jeg. Jeg er ikke sykepleier, men førskolelærer. Jeg er veldig spent på hvordan det skal gå med tre små unger og jobb til høsten. Arbeidet som pedagogisk leder er krevende. Det er lav bemanning, ofte mye sykdom som gjør at vi går mye underbemannet og mye planlegging som man ikke får gjort i arbeidstida og ubunden tid på skarve tre timer som ikke rekker til noenting. Jeg skal se hvordan det går til høsten og hvis ikke det fungerer så kommer jeg til å søke om 20% permisjon på nyåret og jobbe redusert en periode. Dette for at familielivet skal fungere og for at jeg ikke skal bukke under av stress og overbelastning.

Nå kommer sikkert noen til å peke på at vi burde ha tenkt på dette før vi fikk en unge til, men det ganger jo samfunnet på sikt at vi får unger. Hvis vi klarer å ta vare på dem da. Det er ikke noe alternativ at mannen jobber redusert fordi han trives bedre med jobben sin, den krever ikke like mye av ham, han er mer utholdende og friskere enn meg. Kroppen min bærer preg av å ha båret fram tre unger med medfølgende bekkenløsning osv.

Dette var kanskje en liten avsporing og veldig personlig, men jeg er ikke så sikker på at vår situasjon er unik i så måte. Jeg tror det er en del problematikk knyttet til dette som man ikke nødvendigvis liker å tenke på. Jeg har ikke noe tro på at deltidsstillinger skyldes at kvinner er latere enn menn. Og heller ikke fordi menn skyr ansvar på hjemmebane. Jeg blir i hvert fall motløs når jeg leser gang på gang at de som arbeider redusert ødelegger for feminismen og ødelegger samfunnet. I en artikkel leste jeg at sykepleiere som arbeider deltid har snyltet til seg utdanning på statens bekostning og at de må ta på seg skylden for at vi ikke får god pleie når vi blir gamle. Jeg synes det er riktig så snålt og bruke en slik argumentasjon. Jeg blir sur rett og slett og tenker til pokker i vold med hele kvinnekampen for den angår ikke meg. De taler ikke min sak eller mine døtres sak for den saks skyld.