[*kiwi*]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men det som er problemet med en del barnefordelingssaker er jo akkurat det at noen ganger er det faktisk svart/hvitt. Noen ganger er den ene parten en total ondskapsfull tulling som misbruker og banker barna. Og så blir den fornuftige parten også mistenkeliggjort, fordi sannheten liksom alltid skal ligge et sted i midten.

Jeg tror du er inne på problemets kjærne.

De som skal hjelpe må først og fremst finne ut hvem av foreldrene som er den "gærne". De har så lett for å bare kalle det en foreldrekonflikt og fordele skylden mellom begge. Noen ganger er det faktisk bare en som er skyld i at barna har det vanskelig. Men hvis den (inntil da) normale forelderen blir desperat nok når den innser at ingen kan hjelpe barna, eller at de som skal hjelpe blir manipulert, ja da kan den normale forelderen fremstå som ganske desperat. Dette er utfordrende saker men for å hjelpe barna må de som skal hjelpe få avklart hvem av foreldrene som snakker sant.

Et informasjonshefte som heter "Barnefordelingssaker der det er påstander om vold" beskriver hvor komplekse slike saker kan være. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld...html?id=516391

Der står det blant annet: "Saksbildet i disse sakene kan være uoversiktlig og preget av motsetninger. Partene kan ha svært ulik fremstilling av hendelsesforløp. Mor er bekymret for fars omsorgskompetanse og vice versa. Overgriperen kan være den som virker mest samlet og ressurssterk. Offeret kan virke heller forvirret og usammenhengende og fremstå som lite kompetant som forelder, men fortelle om vold og trusler. Barna kan være sinte på offeret og vil til overgriper. Når saksbildet er så komplekst og fylt av motsetninger, vil det være utilstrekkelig å bare forholde seg til partenes forklaringer. Den sakkyndige kan ved innhenting av komparentopplysninger og ved utdypet utredning, få et klarere bilde av saken."