[Input]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg tenker ikke nødvendigvis så mye på hva som fortelles, men at man deltar med ekte engasjement, følelser og innlevelse på et vis.

Interessant. Jeg har jo vært student med ulike praksisperioder i tre år nå, og det som alltid går igjen i rapportene er at jeg er engasjert, varm, inkluderende og omsorgsfull, men at jeg burde by mer på meg selv. Jeg er også flere ganger, i ulike situasjoner, blitt beskrevet som "en som alle kjenner, men som ingen kjenner", og når jeg har spurt hva som menes med det, blir det forklart som at jeg snakker med alle, deltar i samtaler osv, men aldri forteller noe privat/personlig om meg selv. Her inne på FP deler jeg jo i overkant mye kanskje, men ute i den virkelige verden er jeg ekstremt lukket. Jeg kunne godt vært kollegaen til Tjorven, og jeg opplever nok også oftere enn andre at jeg føler folk deler mer private ting med meg enn jeg egentlig ønsker.

Jeg føler at det er noe som må mestres i arbeidslivet og som jeg mislykkes i. Jeg er en veldig åpen person med vennene mine, og i rent sosiale settinger, kan jeg snakke åpent (men ikke invaderende) om angst, vanskelig oppvekst, å slite med foreldrerollen osv. Mens på jobb ser jeg ikke hvorfor det er relevant om jeg har samboer eller ikke.