Vis enkelt innlegg
Gammel 28-03-19, 10:51   #46
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 59.310
Blogginnlegg: 628
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2019

1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".

2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.

3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.

4. Bad times at the El Royale:
Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.

5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.

6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.

7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.

8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.

9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt.

10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.

11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.

12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.

13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?

14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.

15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.

16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!

17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.

18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.

19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.

20. Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran.

21. Birdman: Denne har lenge stått på blokka, men har ikke fått tid til å se den. Jeg hadde derfor glemt mye av premisset for filmen. Det var utrolig gøy å se igjen Michael Keaton. Jeg kan ikke huske sist jeg så en film med ham i? Den er temmelig heseblesende, både fordi lange scener er filmet i ett, og fordi det definitivt er en skravlefilm. Det er nesten ikke en eneste scene uten skravling vegg til vegg, i tillegg til ganske insisterende frijazz på trommer i store deler av filmen. Jeg likte den kanskje mer på grunn av prestasjonen det er å lage og spille en slik film, enn jeg likte selve historien. Men jeg aksepterte og ble sjarmert av universet.

22: Tombraider: Vi måtte jo se den, og jeg syns i grunn det var en god revitalisering av Lara Croft i filmformat. Alicia Wikander spiller henne mer menneskelig enn Angelina Jolie gjorde, både mtp fysisk og psykisk smerte. Helt grei underholdning, og en fin heltinne for 2020-åra.

23: Dreaming Murakami: Dokumentar om den danske oversetteren av Haruki Murakamis bøker, som på samme vis som han etablerer både et virkelig og et fantasiunivers som sklir over i hverandre. Der oversetteren "sloss" med enkeltsetninger for å gi dem samme flyt på dansk som på japansk, når språkene har så ulikt utgangspunkt sloss den store frosken med Orm som truer med å ta over verden. En poetisk fin film, som egentlig ikke handler om Murakami, men om oversetterfaget, om kulturforståelse, kulturforelskelse, det å lese og å oppleve gjennom å lese. Nydelig!

24. BlacKKKlansman: Utrolig gøy å se Spike Lee-film igjen! Jeg måtte si til Hiawata at dette var filmskaperen som formet min og hans pappas ungdomstid mer enn noen annen filmskaper. Filmen er basert på den samme historien om en svart politimann som infiltrerer Ku Klux Klan, ved hjelp av en hvit (jødisk) kollega. Spike Lee sine filmer er alltid politiske, men også veldig morsomme. En helt annen festlighet var at han nå hadde med seg broren til John Turturro; Nicholas, og broren til Steve Buscemi; Michael. John og Steve er jo godt kjent fra Lees tidligere filmer. Filmen er fantastisk, rent estetisk, dødskult soundtrack, og har så mange stikk til Trump at det renner over. Men det er jo lett, når han har adoptert det mest av KKKs slagord. Filmen er også velig sterk, spesielt når Harry Belafonte forteller en alldeles jævlig historie om en ung svart mann som blir lynsjet, komplett med ekte bilder fra hendelsen. På slutten får vi også bilder av Trump, og de nynazistiske demonstrasjonene i Charlotte, samt ekte opptak av David Duke. Jeg hørte på Filmpolitiets Oscarsending at de kritiserte filmen for å karikere KKK, og dermed ufarliggjøre dem. Jeg er ikke enig. Faktisk så vises medlemmene av KKK i alle valører av dumhet, og er på sett og vis dermed bredere fremstilt enn filmens helter. Men seff, Lee driver jo med humoristisk aktivisme.

25. Spider-man into the Spider-verse: Dette er en film jeg skulle ønske at jeg hadde sett i 3D, og ikke hjemme. Rent visuelt tror jeg dette er en av de mest nyskapende animasjonsfilmene jeg har sett på lenge, som virkelig tok i bruk mediet for alt det er verdt, og var kreativ og ubegrenset. Jeg ELSKET det visuelle utrykket, og historien er nydelig også.

26. Hunt for the Wilderpeople: Taika Waititis gjennombruddsfilm; og så fantastisk! Ligger på Netflix i to dager til. Nydelig, morsom og rørende film om vennskapet mellom en fosterkid og den sure mannen til fostermora, på flukt fra en skrekkelig barnevernsdame. Det er en kjempefin og rørende buddyfilm, med masse snål. New Zealandsk humor, nydelig landskap og utrolig vittige karakterer.

27. The Breaker Upperers: Veldig new Zealandsk humor. To venninner jobber profesjonelt med å ødelegge forhold, der den ene parten vil ut, men ikke greier å si i fra. Produsert av Taika Waititi, og en snål, passe morsom film.

28. Aqua Man: Måtte jo se den, men tja. Den var ekstremt langtekkelig, lite morsom og veldig forutsigbar. Gøy å se Nicole Kidman i dreads, da.

29. Vice: For et mesterverk! Historien om visepresident Dick Cheney er en fest for øyet, den er utrolig morsomt og kreativt fortalt. Kanskje ikke alltid så sannferdig, men det gjør ikke noe her. Filmen er verdt å se bare for sminkearbeidet.

30. I, Tonya: Filmen om en av de store skandalene i OL-historien som menneskeliggjøre Tonya Harding mer enn hva pressen gjorde da det hele sto på. Interessant også fra et feministisk perspektiv, hvordan vi demoniserer kvinner som ikke passer inn.

31. Mortal Engines: Mest for Hiawatas skyld, som elsker steam punk. Men det er en underholdende og fin ungdomsfilm som låner frekt fra Star Wars, Terminator og en rekke Ghiblifilmer. Ikke akkurat et overraskende plot på noe som helst vis, men grei fredagsfilm med familien.

32. Instant Family: Denne så jeg på fly med ekstremt dårlig skjerm og lyd, og var derfor nødt til å velge en film som ikke var så avhengig av bilde- og lydkvalitet. Det handler om et par som velger å adoptere, og ender opp med en søskenflokk på tre. Det forundrer meg litt at dette ikke er en made for TV-film, den er enkel i filmspråket, karikert og ekstremt pedagogisk. Dette er lettfordøyelig feelgood hvor alt går bra til slutt (jeg røper ikke noe her altså, det er rimelig abvious fra starten hvor dette går), men den tar opp en del ting som er vanskelig ved å være fosterforeldre og fosterbarn, og det amerikanske systemet er jo snålt. Det er ikke noe dybde i denne, og man blir ikke spesielt glad i eller engasjert i karakterene, men grei nok tidtrøyte.

33. Crazy Rich Asians: Nok en feel good-film, emn adskillig bedre kvalitet enn Instant Family. Historien i seg selv er jo en klassisk romantisk komedie, men den er virkelig banebrytende i å ha en all asian cast. Aquafina er min absolutte favoritt som outrerte Peik Lin Goh. Jeg syns det er litt synd at de har brukt de minst profilerte og erfarne skuespillerne i de to hovedrollene, men samtidig; dette er også de to minst sammensatte rollene egentlig. Livet i Singapore er omtrent så fjernt fra en norsk matpakkehverdag man kan komme, og det kan vel hende de brukte opp store deler av budsjettet på locations og props (samt de profilerte birollene), og dermed ikke hadde råd til de virkelig store navnene i hovedrollene.

34. Ocean's 8: Det er veldig befriende å se en film der kvinner innehar alle roller med mening, uten å gjøre et poeng av det. Og det hjelper også at jeg liker rollebesetningen veldig godt. Litt lavere action enn de foregående Ocean-filmene, og med mindre dybde i karakterene dessverre. Spesielt den første Ocean-filmen (både den gamle og den nye) bar preg av at castet hadde det innmari morsomt underveis. Det syns jeg ikke denne gjorde i samme grad. Jeg er veldig glad i heist-filmer, så jeg håper denne får leve videre og at vi kan få en videreutvikling av karakterene i neste runde.


35. The Dirt: Jeez, er det mulig å ha et SÅ underholdende og bra utgangspunkt som boka The Dirt, og lage et så begredelig resultat? Dårlige skuespillere, dårlig fortalt, heseblesende, og ekstremt lite fengende. Null dybde, null sårhet, null temposkift, null faktisk historiefortelling. De prøver seg på noen fortellertekniske grep ala Vice og Deadpool, ved å snakke direkte til kamera, innrømme at ting ikke foregikk helt slik og la karakterene ha en fremtredende fortellerstemme, men det er rett og slett ikke godt nok gjort.

__________________

Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat