[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Jeg har tenkt litt i disse banene den siste tida.

Det henger kanskje sammen med at jeg kan ta meg i å bli muggen og irritert på disse damene med rosablogger og "harmoniske familieliv". Hvorfor synes jeg egentlig det er så provoserende? Kan de ikke bare få holde på da - dersom de kan og det er det som skal til for at de blir lykkelige? Samtidig så ser jeg at folk rundt meg, og av og til meg selv kan bli kokos fordi vi lar oss rive med i et krysspress uten like på karriere, harmoniske barn og pene bursdagskaker. Det er slitsomt å forholde seg til - og jeg må holde hodet kaldt for å innse at ingen har alt. Vi er bare så innmari flinke til å fortelle om fasadepreget på FB og andre steder. Og ja, jeg bidrar innimellom med mitt.

På den andre siden ser jeg poenget med ungdomsopprør. Det som opprører mamma mest av alt er ikke at jeg har støv i krokene, men at jeg vasker vinduer før jeg henger opp adventslysene. At jeg synes det er ok å få vasket vekk ett år med fett fra oppå kjøkkenskapene før jul, og at jeg synes det er hyggelig å bake julekaker. Nå er kanksje ikke mora mi som mødre flest. Men innimellom lar jeg meg faktisk rive med i husmorkosetrenden.

Kosen går over til stress i det øyeblikket vi ikke lenger skiller mellom de faktiske behovene til oss selv og barna våre - og alle de tingene som hadde vært stilig å få gjort noe med. Jeg velger bevisst bort å lese interiørblogger, shoppetråder og hobbytråder. De tuller med hodet mitt, jeg greier ikke å fordøye stoffet uten å sitte igjen med en følelse av at dersom jeg gjorde litt mer, så kunne jeg også fått det sånn. Men da må jeg ofre sofakosen.

Det handler vel mest om hvor vi føler oss konfrontert med det vi opplever som egen utilstrekkelighet? Jeg blåser en lang marsj i muffinsbakende husmødre, men jeg blir lett litt nedstemt av lange tråder og innlegg om jogging og styrketrening. For ikke å snakke om lønninger og julebord med kollegaer.