[daffy]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Har bare sett første episode og elsker serien. Det er ingen bøker jeg elsket høyere da jeg var 10-13 år, de betydde enormt mye for meg.

Denne serien er mer materielt realistisk i forhold til hva de hadde tilgang til, hvordan klærne var, hva slags mat de hadde, det er rett og slett et godt historisk bilde. (Litt som nyinnspillingen av Jane Eyre for noen år siden, der man virkelig får inntrykk av hvor kaldt og mørkt det var, pre strøm og radiatorer). Anne er en real løvetann. Hun ble behandlet og sett på som de fleste foreldreløse barn før 1970, at det var noe galt med dem som ikke hadde levende biologiske foreldre som tok seg av dem. At de bar på en slags synd, en egenskap, som gjorde dem mindre verdt enn andre. Det spilte ingen rolle om de var tyskerbarn, uekte barn, morløse på grunn av sykdom eller farløse på grunn av alkohol. Kunne du ikke bo hjemme med foreldrene dine var du en lus og kunne behandles som det. Det er bare noen årtier tilbake, altså. Tenk det.

Annes intelligens og helt tøylesløse fantasi er redningen hennes, selv om hun ikke har gått så mye på skole, har hun sugd til seg alt hun har greid, og fantasien hennes har gitt henne en mental fluktmulighet fra det triste. Hun er en optimist, hun forskjønner virkeligheten. Dette vet vi jo om løvetannbarn også, de er mer optimistiske, intelligente og de greier å bygge gode relasjoner til noen rundt seg. Anne har den robustheten som kjennetegner løvetennene.

Fin oppsummering!
Jeg syns også det er fint og troverdig og se hvordan Anne strever med følelsesregulering. Det er ikke bare et heftig temperament, men også senskader av traumer, som gjør at hun "klikker" på den bøllete oppførselen til nabokonen i første epsidode for eksempel.