[DM]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

DM: jeg er ikke direkte uenig med deg. Men jeg mener at hvis folk ikke kan være i arbeid, så skal de heller ikke være i arbeid. Det er feil, overfor både den som ikke kan være i arbeid, overfor kollegene og arbeidsgiver, å sette folk inn i yrkeslivet hvis de ender med å bli en belastning og selv oppleve det som belastende. Javel, så er det belastende å være sosialstønadmottaker også, men det er DER utgiften hører hjemme for de som ikke mestrer arbeidslivet, helt eller delvis. Jeg tror det gjør noe med arbeidsmoralen også for de "friske" arbeidstakerne når man opplever at en kollega stadig vekk er borte fra arbeidet.

Jeg synes det ser ut som at du er direkte uenig med meg her. For når jeg leser det du skriver så hører jeg at du mener at man ikke skal ha IA, og heller skvise ut dem som forsøker å fungere i arbeidslivet og få dem over som langtidsmottakere av trygd (med alle de ulemper det får for samfunnet).

Sitat:

Jeg oppfatter at slik utviklingen har vært så har målet vært at ALLE skal i arbeid. Og det omtrent enten de vil eller ikke, om de kan eller ikke, om de har helse til det eller ikke. En person som ikke kan jobbe 100 % av helsemessige årsaker må vurdere om lavere stillingsprosent er til å leve med. Og ja, jeg mener at individet også har et ansvar. Hvis man så ikke klarer seg på lavere inntekt, så er det etter min oppfatning sosialhjelp man skal få, ikke sykepenger. Sykemeldinger og sykelønn brukes i mange tilfeller som sosialhjelp, og det er feil, selv om nok mange opplever det som "bedre" å være sykemeldt enn å være "sosialklient" (som er et belastet begrep).

Ja, vi er preget av den berømte arbeidslinja. Det er jo en hovedlinje i samfunnet vårt. Alle skal i arbeid, og alle skal være i stand til å forsørge seg, og kan de ikke det, så skal vi hjelpe dem. Enten ved å la dem få sykepenger når de trenger det, sosialstønad når de trenger det, hjelp til å skaffe seg arbeid og arbeidsledighetstrygd når vi trenger det.

Det siste vi trenger er flere sosiale problemer. Og dem som er syke hører til i sykelønnsordningen og trygdesystemet, ikke på sosialtrygd. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du ønsker å skyve dem over på sosialtrygd? Mener du at de ikke skal få rettighetene som mange av dem har bygget seg opp gjennom arbeidslivet og skattepengene de har betalt inn? Mener du at det blir billigere for samfunnet å flytte utgiftsposten til et annet budsjett? Kostnaden blir jo den samme, pluss allle de andre problemene og dertilhørende kostnadene det påfører samfunnet (med slitasje på en hel familie, oppvoksende barn, arvet sosialmottakerstatus, øket kriminalitet, osv.).

Sitat:

Problemet er at for mange er det pengene som er problemet. Så lenge man er arbeidstaker og sykemeldt får man mer penger enn hvis man mister sykelønna og får sosialhjelp eller andre ytelser. Jeg har vært borti flere tilfeller med enkeltpersoner som er slitne etter mange år i yrkeslivet, som er over 62 år og kan ta AFP, men som vil tape for mye på det økonomisk, fordi de ikke har full opptjeningstid i pensjonsordningen, og som derfor blir gående og hangle de siste årene. For noen trekker dette ut i årevis. Og mange er sykemeldt det siste året før de går av med pensjon eller AFP. En del er svært åpne om det økonomiske aspektet, for ved sykemelding får de fortsatt pensjonsopptjening. Ett år fra eller til betyr mye når man har for kort opptjeningstid.

Hvem som betaler pensjonen? Hvem som betaler sykelønnen, er det ikke staten?

Sitat:

Men er det sånn sykelønn skal brukes? For å holde folk i "arbeid" selv om de ikke burde være i arbeid? Er det ikke da bedre å få avklart situasjonen og sørge for at de får pensjon eller andre ytelser de kan leve med?

Hvilke andre ytelser sikter du til?