[Toffskij]

1. Nino Haratischwili: The Eighth Life (for Brilka)
En svær femgenerasjoners slektsroman om en (melo)dramatisk georgisk familie som gjentar sine feil igjen og igjen i forskjellige permutasjoner. På den ene siden er dette et veldig catchy skjebnedrama, mange av personene er velutviklede og komplekse, og på sitt beste er språket poetisk. På den annen side er det masse klønete historieeksposisjon, tidvis sentimentalt og klisjéfylt språk og noen personer som er så hemmelighetsfulle og irrasjonelle at det bare blir irriterende. Les på egen risiko.

2. Anton Tsjekhov: Onkel Vanja
Opplesing før teaterbesøk. Genialt og knusende trist. Men morsomt også, som Tsjekhov alltid er. Og overraskende aktuelt.

3. Alix E. Harrow: The Ten Thousand Doors of January
Alternative-universer-bok med mye sjarm og svært sjarmerende hovedpersoner. Men det blir for grunt og sentimentalt, og så kicker allegori-og-fabel-allergien min inn. Skal likevel innrømme at jeg slukte den i rasende fart og gråt to ganger.

4. Andrzej Sapkowski: The Last Wish
Ja, jeg ser på The Witcher, og ja, den er full av feil og mangler, men jeg ble altså tilstrekkelig fascinert av Geralt av Rivia til å gå løs på bøkene. Det var jo riktig moro (selv om slåssescenene blir litt langtekkelige iblant) – Geralt er en fin balanse av morderisk, kynisk og full av integritet, og mange av plottene er fiffige riff på velkjente eventyr. Dessuten slipper man den masete virringen mellom historielinjer og -tider som serien driver med.

5. Andrzej Sapkowski: Sword of Destiny
Minst like bra som den første novellesamlingen – det er mindre unødvendig slåssing, og fin dybdeutforskning av forholdene mellom personene. Og slutten er ordentlig rørende, og mye bedre håndtert enn i serien.