[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Lilletrille, her.

Jeg er gift med en svært oppegående mann, og vi prøver å være likestilte i hverdagen, men likevel er det jeg som er den som må huske på og ordne mye av sånne små, praktiske ting i hverdagen. Hos oss er det også jeg som bruker alt for mye tid og krefter på å tenke på ting jeg ikke får gjort noe med (feks unger når jeg er på jobb, og jobben når jeg er hjemme). Mannen tenker jobb når han er på jobb, og tanken på hva vi skal ha til middag tror jeg ikke streifer ham før han har kommet inn døra hjemme. Som eksempler.

Jeg tror ikke det er uvanlig at damer generelt tenker og bekymrer seg mer enn menn, men kjenner jeg er veldig misunnelig på dere damer som klarer å legge fra dere unyttige og energikrevende tanker og bekymringer.

Jeg skjønner at du har det slik, men å gå fra det til å anta at dette er "trekk ved kvinner" synes jeg er rart.

De som kjenner meg vet utmerket godt at jeg ikke er noen poster-girl for likestilling. Jeg jobber redusert (og studerer deltid) og gjør dermed mye av logistikken som har med barna å gjøre- som du beskriver over her. Men det tar jo ikke mye tid, energi eller tankevirksomhet og smøre matpakker og pakke sekker? Levere på skole og i barnehage er heller ikke all verden. Mannen min jobber mye, men helt innenfor det som er vanlig for yrkesgruppen. Alikevel er han ikke som du beskriver over her, selv om jeg vet mange er mer likestilte på en del områder enn oss. Jeg tror det er en veldig drøy generalisering å anta at kvinner flest er som en selv. Jeg tror ikke det. Jeg antar i grunn at kvinner har like mange ulike personlighetstrekk og kvaliteter som menn. Jeg sitter ikke på skolen og tenker på barna mine. Ikke sitter jeg i sofaen og tenker at jeg skulle gjort så mye skolearbeid heller (selv om jeg helt klart burde gjøre det).
Når det kommer til grubling og tankevirksomhet gruser min mann meg. Jeg har ikke den evnen at jeg går rundt og grunner på ting.