[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Eg er ikkje overraska over at du ikkje sliter med slike samvittighetskvaler både heime og på jobb, Esme. No har eg aldri møtt deg, men inntrykket mitt er at du på mange områder er svært ulik det som er "typisk kvinner", og det meiner eg absolutt ikkje som noko negativt! Du driter i kva som blir forventa av deg og gjer det du sjølv meiner er rett for deg. Eg trur svært mange kvinner er altfor opptatt av kva som blir forventa av dei.
Eg seier ikkje at alle kvinner tenker slik som som meg, men eg har inntrykk av at problem med å holde tankar om jobb og privatliv adskilt er større blant kvinner enn menn. I alle fall det med å sitte på jobb med dårlig samvittighet for barna. Det er i alle fall det inntrykket eg får når eg snakkar med andre kvinner og menn. Men når eg tenker meg om så er det nok ein del menn som tar med jobben heim, spesielt det med at dei tar jobbrelaterte telefonar og e-postar i helgene osv. Eg trur likevel ikkje dei bekymrar seg for jobben på fritida i like stor grad som mange kvinner gjer. Mannen min skrur av tankar om jobben i det han kjem inn døra heime. Har aldri problem med å få sove om natta sjølv om han veit at neste dag kjem til å bli superstress på jobb.
Og sånn er sjefen min på jobb også. Skikkelig irriterande for oss som ikkje klarar den kunsten der

Det burde jo ikkje vere sånne forskjellar mellom menn og kvinner, men eg meiner likevel at dei er der. Sjølv om vi innbillar oss at vi er hundre prosent likestilte når det gjelder husarbeid heime er det likevel vi kvinnene som føler på skammen når det ser skikkelig rotete og skittent ut når det kjem besøk. Mannen drit i det. Og kanskje du også, Esme. Men eg trur altså du skiller deg litt ut frå gjennomsnittskvinna. Også her inne, sjølv om det er rimelig stor andel av moderne kvinner her som ikkje er fastlåst i gamle kjønnsrollemønster.

Når det gjeld mekanismane bak kvifor eg har inntrykk av at det er slike forskjellar, så har eg ikkje noko veldig godt svar utover at det er det inntrykket eg får ved å observere andre rundt meg.

Du bor iallefall ikke sammen med en lege . Jeg vet jo ikke noe om det å bo sammen med andre menn med andre yrker, men jeg vet iallefall at det er mye man kan gå å gruble på når det er kjempesyke pasienter involvert. Så mye at man bare må dra på jobb i frihelga si for å se hvordan det går f.eks. Utrolig tøysete å tro at det er flere kvinner som bekymrer seg over jobbrelaterte ting. Jeg kjenner menn som har ganske stort ansvar i jobbene sine, og der mye av fritiden går med til å tenkte og jobbe med dette. Dette tenker jeg er ganske jevnt utberedt mellom begge kjønn. Faktisk.

Jeg tror du er litt på tur i dette innlegget. Kanskje er Esme en superkvinne i et mannsdominert miljø, som krever sin rett og som driter i støv i krokene(jeg kjenner henne ikke). Men vi er da mange andre kvinner som også er der at vi lar støv være støv- uten å være særlig super på noen andre områder . Hva er "typisk kvinne", egentlig? Hvis vi snakker om "flinke piker" som lider under et konstant press fra seg selv, kan jeg love deg at vi sikkert er like mange som ikke er der ( for eksempel meg). Egentlig synes jeg "flink pike" er det mest oppbrukte og teite uttrykket innenfor denne typen diskusjon. Det uttrykket er i mitt syn med på å stakkarsliggjøre kvinner.