Jeg var feit. Ja, smellfeit. Sånn som folk snur seg etter på gata. Og jeg hadde et helt grusomt kosthold, et naturlig resultat av at jeg brukte mat som et redskap for selvskading. Tvangsspising kaller de det, visstnok. Jeg spiste bevisst den aller verste maten, fullt klar over hva den ville gjøre med meg, for å oppnå nettopp det alle andre vil unngå: Å bli så feit og ekkel at ingen vil ha noe med meg å gjøre, fordi jeg ikke var verdt noen ting. Jeg er rimelig sikker på at KJ ikke sikter til meg eller andre i samme situasjon når hun skriver dette. Eller, det er det jeg sier til meg selv så jeg ikke blir så sint.

Nå er jeg ikke feit lenger, nesten ikke overvektig heller, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk det verktøyet jeg trengte for å komme ned i akseptabel vekt. For det er der det ligger: Mennesker som sliter med overvekt uansett grad må få verktøy til å takle overvekten sin og hjelp til å gjøre noe med den. Vi trenger forståelse for dette, ikke fordømmelse. Først da kan vi faktisk få gjort noe med dette voksende samfunnsproblemet.