[Gaia]

Jeg har barn i «riktig» aldersgruppe, bor i et område der mange har god råd, og kjente meg ikke igjen. Yngste hadde vært kjempelykkelig dersom hun hadde fått et brukt «designerbelte». (Hun var over seg av lykke over å få arve en «vintage» designerbukse jeg kjøpe for ørtogfjørti år siden, som jeg innså aldri kom til å passe igjen, og gjorde faktisk et stort nummer ut av at den var brukt/arvet, siden det virker å være vel så mye status i det å tenke bærekraft og kjøpe brukt.) Ellers bruker hun stort sett klær fra rimelige kjedebutikker, og det gjør også venninnene.

Når det er sagt så kan det hende dette er noe barna mine ikke føler på fordi de vet at det handler om verdivalg og ikke familieøkonomi. Det er forskjell på å kommer fra en familie hvor man i teorien har råd, men hvor foreldrene sier nei, og det å komme fra en familie der foreldrene rett og slett ikke har råd. Jeg vet at det har vært et tema i gruppa til eldstemann, og at det er en trygghet i det å kunne si at «det gidder faktisk ikke foreldrene mine å bruke penger på» og vite at det er sant. Kontra det å være den som vet at familien ikke hadde hatt råd, selv om de ville brukt penger på det.