[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Etter den har jeg vært ekstremt fascinert av litteratur der rytmen og språket former opplevelsen like mye som selve innholdet. Hvordan Confederacy of Dunces til tider er ekstremt strevsom å lese fordi hovedpersonen er så strevsom. Hvordan språket i Fuglane tripper avgårde som nettopp fugler.

Dette slo meg helt i bakken i The color purple, husker jeg, den første boka jeg husker å ha lagt merke til noe sånt. Det er helt fantastisk og gir mye til opplevelsen.