[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

I vår familie er en viktig verdi at man hjelper når man kan, og får hjelp når man trenger. Det fører til at barnebarn får nære forhold til beste- og oldeforeldre, at ingen gamle er på sykehus eller hjem en eneste dag alene uten besøk, at planter blir vannet i alles leiligheter av den som ikke er på ferie, de av oss som kan skifte dekk fikser andres dekk, og bikkjer går på omgang.

Jeg vil gjerne kommentere på dette; For å få til dette er man veldig avhengig av å ha en stor _nok_ familie da. Vår "stor"familie består av meg+samboer og 2 voksne personer til, hvorav en er min etterhvert gamle mor. Og sønnen min. Det du beskriver er rett og slett ikke gjennomførbart, dessverre. "Fordelen" er jo at vi bare har min mor av eldre å ivareta da (og sønnen min).
Men allikevel er det en viktig verdi også for oss at man hjelper når man kan. Men vi kan dessverre ikke alltid få til å gi hjelp til hverandre når den trengs.

Når det gjelder hjelp fra besteforeldre har vi egentlig ingen å vende oss til lengre. Jeg synes det er fint for de som kan få hjelp fra besteforeldre altså, bevares, og tidligere da jeg hadde flere å lene meg på fikk jeg også hjelp. Men samtidig kan det alltid skje ting som gjør at man ikke kan forvente å få hjelp. Så jeg tenker at når man får barn får man bero seg på å kunne ivareta dem selv også blir bidrag fra andre en herlig og imøtekommen bonus. Et syn som selvsagt er sterkt farget av egen situasjon.