[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

For å nyansere det der med barndomsminner om egne besteforeldre, eviglange somre, sylting av bær og høytlesing litt:

Jeg vokste opp hhv tre og åtte kilometer fra mine fire besteforeldre. Alle i samme by som meg. Jeg har aldri vært hos dem alene, aldri sovet hos dem, de passet oss aldri og jeg gjorde aldri noe sammen med dem. Jeg savnet det ikke, for jeg visste ikke om noe annet. Det var ikke sånn at besteforeldrene mine ikke fungerte, de var opptatt med sine egne liv, og jeg kan aldri huske at foreldrene mine ga uttrykk for noe savn. Vi traff dem selvsagt av og til. Bursdager, og så var søndager noen ganger «besøksdag». Da kjørte vi til dem eller de til oss, vi drakk kaffe og spiste kake fra typisk 17-18.30, de voksne skravlet «voksenspråk» og så dro vi hjem.

Dette var min barndom, og jeg kjente ikke til noen annen relasjon til besteforeldre. Som voksen har jeg spurt moren min om hvorfor de aldri passet oss, og hun trakk på skuldrene og sånn «sånn var det vel på den tiden.»

Mine egne foreldre har stilt mye opp, et svært aktivt liv til tross. Mine svigerforeldre har aldri løftet en finger. Aldri. Og de lever tidenes mest passive pensjonisttilværelse. Jeg gidder ikke bruke krefter på å synes det er sårt, for de har vel sine grunner. Men det er jo et tap for dem.

Sånn var det hos oss også. Besøk et par ganger i måneden. De andre besteforeldrene bodde tre timer unna, der var det helgebesøk tre-fire ganger i året. Jeg hadde ikke et selvstendig forhold til noen av dem.

Mine barns besteforeldre engasjerer seg ikke i barnebarn. De sier at de gjør det, men de gjør det ikke. Ingen av dem kjenner barna mine ordentlig.