[ming]

Skjønner tankegangen din om å bli værende i barnas barndomshjem, My! Pappa solgte relativt tidlig mitt barndomshjem, og mamma og stefar har solgt "ungdomshjemmet" mitt og flyttet til lettstelt leilighet. Jeg forstår dem godt, altså, bære ikke nag overhode, men det er rart å ikke komme "hjem" når jeg reiser til hjembyen.

Vi bor i toetasjes rekkehus i utkanten av byen. 125 kvm, fire soverom (hvorav to er knøttsmå, typ 6 og 7 kvm), to bad (det føles som vi ikke hadde overlevd uten). Kjøkken og stue med åpen løsning og høyt under taket gjør at det ikke føles klaustrofobisk, selv om rommene ikke er store. Vi har på sikt mulighet til å ta ned en vegg og slå det ene soverommet sammen med stua, men per nå er det viktigere med soverom til alle. Gutta delte soverom noen år (etter eget ønske), slik at vi hadde gjesterom/mini-tv-stue, men for et års tid siden sa 15-åringen forståelig nok stopp, så da røyk det ekstra rommet. Uterom med platt både foran og bak huset gjør at vi får to ekstra "rom" i sommerhalvåret. Liten, forsømt hageflekk bak huset. To små boder gjør at vi må være veldig kritiske til hva vi tar vare på ...

Drømmen hadde vært kjeller med "ungdomsbule" + et rom til gjesterom/kontor, og en periode var vi aktivt på leit, men vi har innfunnet oss med at vi blir her. Om et drøyt halvår er eldste på vei ut av redet, og da har vi med ett det ekstra gjesterommet. Om tre og et halvt år flytter mest sannsynlig nestemann, og da har vi plutselig all verdens med plass. Enn så lenge trekker vi ut av huset eller på soverommet vårt hvis ungdommene har besøk av flere enn de har plass til på rommene sine. Det skjer ikke oftere enn at det går - naturlig nok samles de heller hos de som har kjellerstue.