[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

For meg ble den bare litt sånn "enda en historie som viser det samme som jeg har sett på utallige filmer før, at nazistene var slemme mot jødene".

Jeg syntes ikke det var det som var hovedfokuset i Pianisten, selv om det naturligvis er skrikende åpenbart gjennom hele filmen at nazistene var slemme mot jødene. Jeg syntes derimot filmen i veldig stor grad fokuserte på Szpilman selv (derav også tittelen), som allerede i åpningen av filmen stod litt utenfor "den virkelige verden" i og med sin posisjon som feiret pianist og "kjendis", og som gjennom hele filmen står utenfor det som skjer, blir berget unna og gjemt vekk (nettopp på grunn av posisjonen han har), og som hverken deler skjebnen til familien sin og folket sitt, eller kan gjøre noe for å hjelpe dem eller hindre det som skjer. Han bare ser på, utenfra, observerende, gjennom hele filmen, hjelpeløs i absolutt alle henseende. Og det eneste han kan bidra med er kunsten sin og - i ettertid - historien sin.

Og filmen er egentlig ganske distansert og usentimental i måten det hele fortelles på. Det kler historien. Jeg er mye mer skeptisk til filmer som bruker sentimentalitet for å påvirke publikum og få dem til å reagere følelsesmessig på grusomheter, selv om sentimentalitet absolutt har sin plass på film det også.