[My]

1. Jeg gjør det aldri. Kan prøve å imitere andre dialekter for gøy, men hermer aldri etter måten folk sier ting på når de prøver å fortelle meg noe.

2. Jeg kom flyttende fra nord-Norge til det sentrale Østland som 11-åring, og gud bedre som jeg ble hermet etter. Både av klassekamerater, lærere, kassapersonale på butikken og andre. Ikke så mye i voksen alder da, heldigvis, det avtok ut over videregående. Nå har jeg liksom ingen dialekt å herme etter. Den har endt opp som en intetsigende miks av alt og ingenting, og har lite særpreg. De som hermet har selv ei dialekt som nok genererer enormt med herming, når de først åpner munnen utenfor bygda. Så ikke bare Oslo- og Bergensfolk som hermer nei. Og jeg opplever at folk er MYE mindre fokusert på dialekter her i Trondheim enn for eksempel i Sandefjord, den perioden vi bodde der. Der må fremmede dialekter være svært eksotisk, mannen min som har en markant vestlandsdialekt kunne nesten ikke åpne munnen uten å bli gjentatt. Og han åpner munnen mye, så det ble ganske slitsomt i lengden. Det skjer praktisk talt aldri her i Trondheim.

3. Jeg tenker at det er noe man godt kan la være, uansett om det er slemt ment eller ikke. Det er bare irriterende. Og da mener jeg å herme etter enkeltpersoner, som i å gjenta det de sier når de snakker, ikke å imitere en dialekt eller bli påvirket av hvem man snakker med.