[Divine]

1. Richard Bachman (a.k.a Stephen King): The Running Man. Jeg leste denne i 1989, og husker at jeg synes den var litt kjedelig. Jeg likte den litt bedre nå, tror jeg, men den fungerte bare sånn halvveis. Langdryg til å være ei så lita flis av ei bok. Veldig langt unna Stephen King på sitt beste.

2. Alexander Kielland: Gift. Fint å gjenlese denne klassikeren (i bok som ikke ble levert tilbake til skolebibolioteket i 1985 ... ). Jeg hadde glemt det meste. Jeg gleder meg til å lese OM boken i ettertiden. Hvordan den tolkes, osv.

3. Zadie Smith: White Teeth. Ja, det var jaggu på tide. Og jeg skjønner all hypen rundt denne da den kom ut. Så smart og så underholdende på samme tid. Makeløs!

4. Carrie Fischer: Wishful Drinking. Kan man snakke om "vemodig humring"? En liten flis av en autobiografi, men veldig morsom. Men også trist med tanke på at hun gikk bort så altfor tidlig.

5. Beate Grimsrud: En dåre fri . Jeg ble så revet med at jeg var helt fortvilet da jeg var ferdig med boken. Jeg måtte jo vite mer om hvordan det gikk videre med henne! Psykisk sykdom har vel neppe vært beskrevet bedre.

6. Donna Tartt: The Secret History. Jeg reddet denne boka fra søpla fordi venninna mi hatet den så intenst at hun ville kaste den. Det trigget min nysgjerrighet, så jeg bare måtte lese den. Og jeg hatet den overhodet ikke. Veldig creepy og drivende.

7. Fernando Fernán Gómez: Las bicicletas son para el verano. Tok fram denne pensumboka fra spansk grunnfag for å friske opp spansken litt. Skuespill om den spanske borgerkrigen. Jeg lot meg ikke akkurat rive med, men den fikk meg i det minste til å innse at jeg må lese meg litt opp på temaet.

8. Nadine Gordimer: My Son’s Story. Jeg likte selve historien, det politisk-historiske bakteppet, synsvinkelendringene og hvordan sympatien min endret seg alt etter hvem som var i fokus. Men noen ganger ble språket for malende og setningene unødvendig lange, noe som bare irriterte og ødela for innlevelsesevnen.

9. Salman Rushdie: The Ground Beneath Her Feet. Jesus, Maria og Josef. Jeg begynte på denne i januar! Snakk om tålmodighetsprøve, jeg brukte nesten 150 sider på å forstå hva i huleste boka egentlig handlet om. Det virker som om godeste Rushdie har funnet fram en fremmedordbok og bestemt seg for å skrive en historie hvor han kunne bruke ALLE ORDENE i den. Til tider veldig lesverdig, til tider fryktelig pretensiøs. Jeg vil nok aldri glemme denne leseopplevelsen.