[My]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Fortnite er nettopp en sosial arena, og ikke nødvendigvis en arena som yngre gutter takler like godt. Floksa gir jo et godt eksempel på det. Å kunne oppføre seg, også i et spill, er også en del av sosial modenhet. Å slippe yngre barn løs på en arena, uansett hvor, som de ikke er modne for, det viser ofte igjen på andre arenaer også. På fotballaget yngste gikk på (de blir altså 9 i år), så var det et fascinerende sammenfall mellom guttene med mest aggressiv oppførsel og stygg munnbruk, og Fortnite-spilling. Det kan selvsagt være tilfeldig, men påfallende nok til at jeg er skeptisk. Når eldstemann spiller har vi derimot vært fascinert av den gode stemningen, det er mye fnising og skravling. Og sånn sett anser vi det som en verdifull og givende sosial arena for ham. Men han er også hele fem år eldre.

I tillegg ser vi at Fortnite er oppslukende på et helt annet nivå enn andre spill vi har hatt i hus. Det gjør grensesettingen mer utfordrende, og sånn sett er jeg nok bare lite villig til å gjøre ting vanskeligere for oss enn nødvendig. Foreløpig er ikke minsten gammel nok til å spille, og det er gangbart argument her i huset.

Når det gjelder sammenheng mellom aggressiv adferd på fotballbanen og spilling så vil jeg påstå at de som viser aggressiv adferd på fotballbanen her utpekte seg lenge før fortnite var en problemstilling. Men jeg ser vel kanskje en sammenheng i form av at de som er aggressive der også er de som er mest hissige når de spiller. De som er sindige på fotballbanen spiller også fortnite med stor ro, uten å la spillingen generere dårlig oppførsel. Det har med temperament, konkurranseinstinkt og en hel del andre ting å gjøre. Men begge typer spiller fortnite. Guttungen min er aldri utagerende i fotballen (eller noe annet sted, for den saks skyld), og han logger heller av spillet enn å blande seg, hvis det brygger opp til dårlig stemning, for han hater krangling. En av de som er oftest i konflikter på fotballaget til guttungen får forresten ikke lov til å spille fortnite. Sikkert med god grunn, han er trolig en type som ikke ville takle det særlig bra.

Når det gjelder det siste der så er det et godt poeng. Her har vi aldri konflikter i forhold til spilletid, når ungene får beskjed om å slutte å spille så gjør de det alltid, uten å krangle. Men foreldrene til et par av vennene deres har fortalt at de har daglige krangler rundt dette, og ungene blir voldsomt hissige når de får beskjed om å avslutte, og de tøyer strikken hele tiden. Jeg vet at i alle fall en av vennene til guttungen har droppet fotballtrening flere ganger, med beskjed om at han har hodepine (mannen er trener), når vi vet at han har spilt hele ettermiddagen, og guttungen min (som spilte sammen med han) sier han ikke hadde planer om å gi seg da han måtte dra. Jeg skjønner godt at folk er skeptiske hvis de har slike utfordringer, jeg hadde ikke orket den typen konflikter daglig.

Men mye kommer an på hva alternativet er tenker jeg. Jeg har sett alt for mange eksempler på hvor ødeleggende det kan være for et barn havne på utsiden av det sosiale i sin aldersgruppe, så hvis det er alternativet så ville jeg gjort mye for å jobbe med de negative konsekvensene av spillingen, framfor å nekte spillet. Hvis spillingen fører til at et ensomt barn plutselig får en vennekrets og en tilhørighet så kan det være verdifullt nok til at det oppveier for mye annet negativt, med mindre det er veldig alvorlig. Men hvis barnet har det greit sosialt ellers, og har nok annet å holde på med, så er det ingen grunn til å slippe opp hvis man mistenker at det vil føre til konflikter og styr.